Kirken i Norge Kirke i Norge Da kristendommen

Kirken i Norge Kirke i Norge

Da kristendommen kom til Norge

Kristendommen begynte å komme til Norge på 800 -tallet, fra to retninger: fra De britiske øyer til Vestlandet og fra Tyskland og Frisland over Danmark til Østlandet. Misjonærene var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristen tro utenlands, og biskoper som fulgte sine konger. Kong Olav Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, spilte en sentral rolle i Norges kristning. Snarere enn hans brutale forsøk på å omvende folk, kom hans død til å bli avgjørende i å vende nordmennene bort fra deres gamle, norrøne tro. Innen utgangen av 1100 -tallet var Kirken fast etablert i Norge, som i de andre nordiske land. Erkebispedømmet Nidaros omfattet nåværende Norge, deler av nåværende Sverige, Island, Grønland, Orknøyene, Færøyene, Shetlandsøyene, Hebridene og Isle of Man. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i kirke 1537, da den ble forbudt.

Reformasjonen

Til Danmark-Norge kom reformasjonen i 1536 -37. I 1537 fastsatte kongen den evangelisk-lutherske tro som tvillingrikenes offisielle religion. Han byttet gradvis ut de katolske biskopene med lutherske biskoper. Kirkegodset, som utgjorde halvparten av all jord, ble lagt under staten. Sentralt i reformasjonen stod den enkelte kristnes rett til å tolke Bibelen selv, uten presteskapet som mellomledd. Den første kirkelov i Danmark/Norge etter reformasjonen het Kirkeordinansen.

Pietismen

n n Fra tidlig på 1700 -tallet har pietismen, en individualistisk orientert luthersk vekkelsesbevegelse som dukket opp i Tyskland rundt 1670, ført til dyptgående forandringer i norsk kirkeliv. Bevegelsen nådde landet i 1730 -årene, forsvant rundt 1750 og fikk et sterkere fotfeste gjennom de evangeliske vekkelsesbevegelsene på 1800 -tallet. En av de sentrale personer i norsk pietismes andre fase var Hans Nielsen Hauge, en bondesønn fra Østfold som sent på 1700 -tallet hevdet at alle hadde rett til å forkynne det kristne budskap. Ifølge datidens lovgivning var dette forbeholdt Den norske kirkes prester, som også var statlige embetsmenn. 1880 -tallets pietisme kom dermed til å kombinere motstand mot et presteskap som man opplevet som lunkne i sin religiøse holdning, med en demokratisk protest mot den herskende klasse, inkludert prestene. Siden 1850 -årene har de vært en sterk utfordring til personlig forpliktelse til tro og tjeneste, i kirke og samfunn.

Statskirken etter reformasjon

Innføringen av lutherdommen i Danmark-Norge i 1537 brøt forbindelsene til Roma, plasserte Den norske kirke under den danske konges autoritet og forsterket Danmarks politiske kontroll over Norge. I de neste 200 år ble kirkesaker administrert av sentrale, regionale og lokale statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Biskoper, proster og prester var embetsmenn utnevnt av kongen. Lekfolk, det vil si kongen, hans rådgivere og hans representanter, overtok noen av de roller som før hadde vært ivaretatt av kirkelige embetsmenn - fra prest til pave. Grunnloven av 1814 fastsetter at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

§ 2 «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget. » Bestemmelsen ble utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. 6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere. I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).

Kirken under 2. verdenskrig

Under Den andre verdenskrig var det et midlertidig brudd i forbindelsene mellom kirke og stat. Det kom etter at okkupasjonsmyndighetene i 1942 bestemte å markere nazilederen Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode, med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. n Den norske kirkes biskoper utgav da et hyrdebrev, Kirkens Grunn, der de erklærte at de ikke lenger var statlige embetsmenn - bare menighetenes åndelige hyrder. Nitti prosent av presteskapet fulgte sine biskoper, som ble internert fram til mai 1945. Et mindre antall prester ble også internert.

Kirkereformer på 1900 -tallet

De viktigste kirkereformer på 1900 -tallet har vært n innføringen av lovfestede menighetsråd (1920), n opprettelsen av bispedømmeråd (1933), n opprettelsen av Kirkerådet (1969), n opprettelsen av bispedømmemøter (1984) n etablering av Kirkemøtet (1984). n Lov om den norske kirke / Gravferdsloven (1996).

n n I 1981 vedtok Stortinget å opprettholde statskirkeordningen, med kongen som Kirkens konstitusjonelle overhode, samtidig som man gikk inn for å gi kirkelige organer økt selvstyre. Bispemøtet som ble opprettet i 1917, har vært et offisielt organ siden 1934. Kirkeloven av 1996 og reglement fastsatt ved kongelig resolusjon (1997) definerer rammen for Bispemøtet. Siden 1989 blir menighetsprester, som siden 1660 har vært utnevnt av kongen, igjen ansatt av kirkelige organer - bispedømmerådene. Et Samisk kirkeråd, med ansvar for å følge opp Den norske kirkes betjening av de samiske befolkningsgrupper ble etablert i 1992.

Situasjonen i dag

Trossamfunn i Norge Et trossamfunn er en organisert gruppe mennesker innen en viss religion. n n 82, 7 prosent(1. januar 2007) av befolkningen i Norge er medlemmer av Den norske kirke, som er et luthersk trossamfunn. Omtrent 8 prosent er medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke, og tallet øker. De fleste av disse er medlemmer av andre kristne trossamfunn.

Den norske kirke Hva er det? Den norske kirke, også kalt statskirken (offisiell betegnelse til 1969), er den offentlige kirken i Norge. En statskirke (eller en statsreligion) er et trossamfunn som er forankret i landets lovverk og er administrert av statsorganer. Statskirken representerer den religionen som staten har gitt offisiell status. Statskirken kan være økonomisk underholdt av staten, eller staten kan ha sikret den særskilte finansieringsordninger (innkreving av kirkeskatt e. l. ) I grunnloven § 2 er den evangelisk-lutherske religion definert som statens offentlige religion. Som en følge av dette er biskoper og prester i Den norske kirke statlige embets- og tjenestemenn. Norges konge er Den norske kirkes overhode. Han er forpliktet til å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og til å håndheve og beskytte denne (Grunnloven § 4). Kongen er som monark uten personlig religionsfrihet. I Norge er det også et krav at halvparten av regjeringen er medlemmer av statskirken, da regjeringen er Den norske kirkes øverste styre (kirkelig statsråd).

Land med statsreligion

Forholdet mellom kirke og stat En del tilhengere av statskirkeordningen legger vekt på at Kongen i kirkelig statsråd er et kirkelig organ. Andre mener dette organet utøver politisk styring av kirken. Dette er ifølge Norsk senter for menneskerettigheter problematisk for kirkens egen religionsfrihet. Det har i mer enn 100 år vært diskusjoner om Den norske kirke fortsatt skal være statlig eller om man skal skille kirken fra staten. I denne sammenheng har den siste statlige utredningen (Gjønnes-utvalget) presentert et tredje alternativ: Lovforankret folkekirke. Etter dette alternativet er Den norske kirke fortsatt forankret i lovverket, men samtidig er den et eget rettssubjekt med selvstendig beslutningsmyndighet. En tilsvarende løsning ble valgt i Sverige fra år 2000.

Tro Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter: n n n Den apostoliske trosbekjennelse Den nikenske trosbekjennelse Den athanasiske trosbekjennelse Den augsburgske konfesjon (Confessio Augustana) Luthers lille katekisme

Et felles grunnlag for ulike protestantiske kirker kan oppsummeres gjennom fire slagord som oppsto ved Reformasjonen: n n Solus Christus (Kristus alene) • Jesus Kristus er den eneste mellommann mellom menneske og Gud Fader. Dermed avvises helgendyrkelse. Sola Scriptura (Skriften alene) • Etter katolsk og ortodoks teologi er Gud åpenbart gjennom Bibelen og Tradisjonen. For protestantene ble Bibelen eneste rettesnor. Dette medførte også at privat tolkning av Bibelen ble viktigere. Sola fide (Tro alene) • Mens katolsk teologi vektlegger at frelse oppnås gjennom en kombinasjon av tro og gjerninger, er det etter protestantisk teologi tro alene som frelser. Sola gratia (Nåde alene) • Mens katolsk lære sier at frelsen ble mulig for den rettferdige gjennom Kristi død på korset, mente reformatorene at frelsen er en gave fra Gud gitt gjennom Kristus uansett hva man har gjort (det vil si: uansett hvor syndig man er kan man frelses hvis man tror). Forklaringen på dette synet er den protestantiske oppfatning av mennesket som et i utgangspunktet syndig vesen, som aldri kan være verdig til frelse, men som kan få frelse gjennom Guds nåde. Den katolske oppfatningen er at mennesket i utgangspunket er godt, men at syndefallet skapte en avstand til Gud som man må overvinne for å oppnå frelse.

Medlemskap n Innmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til kirkebokføreren på bostedet. Norsk statsborger som er bosatt i utlandet retter henvendelsen til kirkebokføreren på siste bosted i Norge, eventuelt til den kirkebokføreren som departementet bestemmer. Den som melder seg inn i Den norske kirke, må være døpt og skal gi følgende opplysninger: • • a) fullt navn, b) bostedsadresse, c) fødselsnummer (11 siffer), d) navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år dersom innmeldingen får virkning for disse, • e) sted og dato for dåp dersom det er mulig å opplyse om dette. n Ved innmelding skal kirkebokføreren forespørre vedkommende om eventuelt medlemskap i annet tros- eller livssynssamfunn i Norge er brakt til opphør. Dersom dette er tvilsomt, kan kirkebokføreren kreve dokumentasjon av utmelding.

Organer n n Den norske kirkes overhode er regenten (Kongen i Statsråd). Hans ansvar er delegert til Kirke og kulturdepartementet (i perioder har det vært et eget Kirkedepartement). Saker som angår kirken behandles i kirkelig statsråd. Kirkemøtet er det høyeste organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar. Bispemøtet består av alle de 11 biskoper i Den norske kirke. De samles tre ganger hvert år, og ledes av en preses. Preses er bispemøtets representant i Kirkerådet (opprettet 1969, omdefinert 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger. Den norske kirkes lærenemnd (opprettet 1988) er et selvstendig sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer. Mellomkirkelig råd har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumeniske og interreligiøse kontakter i Norge. n Samisk kirkeråd (opprettet 1992) arbeider for å sikre et tilbud på samisk språk i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres. n Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter.

Økonomi Det økonomiske ansvar for lønninger og vedlikehold av kirkebygg deles av statlige og kommunale myndigheter. Finansiering av menighetsaktiviteter utover gudstjenester og kirkelige handlinger er i stor grad avhengig av innsamlede midler og frivillig innsats.

Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. n Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96, 8% i 1960 til 73, 9% i 2006. n Andelen konfirmerte av alle 14 -åringer falt fra 93% i 1960 til 66, 7% i 2006. n n n Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85, 2% i 1960 til 44, 2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91, 9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke. Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. I 2005 meldte 1177 personer seg inn og 6036 ut. I en undersøkelse i 2004 svarte 49 prosent av alle spurte at de ikke oppfattet seg selv som kristne ut fra egen oppfatning av hva det er å være kristen, mens 47 prosent oppfattet seg som kristne I en undersøkelse i 2006 svarte 29 prosent at de tror på Gud

Kontroversielle saker Statskirken har gjennomgått en radikal endring i takt med samfunnsutviklingen. Også kirkens organisasjonsstruktur har gjennomgått til dels store endringer de siste hundre år - mens forholdet kirke/stat prinsipielt har vært det samme. En lang rekke med saker har skapt splid i kirken: n n n Abort-saken I Norge har det tradisjonelt vært fra kristenkonservativt hold at motstanden mot selvbestemt abort har vært sterkest. Abortmotstanden har særlig vært frontet av de såkalte «abortprestene» Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Motstanden ble særlig markant fra dette hold etter at loven om selvbestemt abort ble innført i 1978. (Det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke) Kvinnelige prester Homofili Homofiles rettigheter beskyttes juridisk av likestillingsloven og rasismeparagrafen. Registrert partnerskap er på en del, men ikke alle områder likestilt med ekteskap. En lov om likekjønnet ekteskap er under utredning. Den norske kirke er delt i spørsmålet om å ansette homofile prester. Kirkemøtet og flertallet av biskoper er imot likekjønnede ekteskap, men enkelte prester og biskoper har uttalt at de stiller seg positive.

Liste over noen tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke Organisasjoner merket (*) får statstilskudd. n n n n n n Adventistsamfunnet (*) Bahá'ísamfunnet (*) Buddhistforbundet (*) De Frie Evangeliske Forsamlinger (*) Den Evangelisk Lutherske frikirken i Norge (*) Den katolske kirke (*) Den Kristelige Menighet (Smiths Venner) (*) Den norske unitarkirke (*) Den Norske Sotozen Buddhist Orden (*) Det Mosaiske Trossamfunn Det Norske Baptistsamfunn (*) Det norske misjonsforbund (*) Frelsesarméen (*) Foreningen Forn Sed Gurduara Sri Guru Nanak Dev Ji (sikhene) (*) Jehovas vitner (*) Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (Mormonerne) Holistisk Forbund (*) Human-Etisk Forbund (*) Islamsk Råd Norge (*) Kristensamfundet Metodistkirken (*) Menigheten Samfundet (*) Oslo Kristne Senter (*) Oslo Kristne Senter (* ) Pinsemenigheter (*) Sanatan Mandir Sabha (hinduene) (*) Sosialhumanistene (*) Vennenes samfunn (kvekerne) (*) Åsatrufellesskapet Bifrost (*) Guds Menighet

Medlemmer 1 i trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, etter religion/livssyn. 1. januar 2005 og 2006 2005 2006 Medlemmer i alt 382 986 383 510 Baha'i 1 006 1 004 Buddhisme 9 471 9 934 Hinduisme 3 769 3 669 Islam 76 621 72 023 Jødedom 909 870 Kristendom 215 090 216 141 Den romersk-katolske kyrkja 43 118 46 440 Pinsemenigheiter 42 744 39 492 Den Evangelisk Lutherske Frikyrkja i Noreg 21 140 19 308 Jehovas vitner i Noreg 14 502 14 568 Svenska Margaretaførsamlingen i Oslo 27 267 12 166 Metodistkyrkja i Noreg 11 981 11 324 Andre kristne trussamfunn 74 338 72 843 Sikhisme 2 298 2 257 Human-Etisk Forbund 72 699 76 470 Andre trus- og livssynssamfunn 1 123 1 142 1 Omfattar berre medlemmer det blir motteke offentleg stønad for. 2 Berekna etter gamal metode. Kjelde: Statistisk sentralbyrå.

Islam i Norge

Islam er den nest største religionen i Norge. Medlemstall På slutten av 1990 -tallet passerte islam medlemstallene i den katolske kirke og pinsevennene og ble dermed den største minoritetsreligionen i Norge. I 2004 var medlemmene i muslimske trossamfunn fordelt på 82 registrerte og 10 uregistrerte menigheter. 60 000 av muslimene (om lag 75%) og 40 av menighetene var å finne i Oslo og Akershus. n n 1980: 1 006 1990: 19 189 2000: 56 458 2006: 72 023

I 2000 var det om lag 500 norske konvertitter til islam. Resten er for det meste første- eller andregenerasjons innvandrere fra ei rekke land. De største innvandrergruppene fra muslimske land i Norge er fra: Pakistan: 27 675 n Irak: 20 076 n Somalia: 18 015 n Bosnia Hercegovina: 14 822 n Iran: 14 362 n Tyrkia: 14 084 n

Trolære n n Islam (arabisk: ; ﺍﻹﺳﻼﻡ al-'islām (hjelp·info)) er en monoteistisk religion, og den yngste blant de store verdensreligionene. Islam baserer seg på profeten Muhammeds (født ca. 570) lære, som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam, Abraham og Jesus. Muslimer mener andre trossamfunn med tiden har forvridd eller misforstått tidligere profeters lære. I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de Abrahamittiske religionene, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Allah (arabisk: { ; ﺍﻟﻠﻪ Allāh}}), gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.

Organer Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon for islamske trossamfunn og organisasjoner i Norge. Rådet har 28 medlemssorganisasjoner. n Islamsk Råd Norge er medlem av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. n

Moskeér n n Den første moskeen i Norge var the Islamic Cultural Centre, som ble åpna i Oslo i 1974. Moskéene har vært viktige, ikke bare som steder for bønn men ògså som møtested for medlemmene av minoritetsgrupper. Flere moskéer driver ògså ulike former for sosialt arbeid, blant annet har enkelte av dem organisert hjemsending av avdøde medlemmer til fødelandet for gravlegging.

Den katolske kirke i Norge

Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. n Det er nå ca. 46 000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen. n

Menigheter Den katolske kirke i Norge besto pr november 2007 av 34 menigheter og ett kapelldistrikt. Nedenfor er de rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet. I Oslo Katolske Bispedømme: n n n n n n 1843: St. Olav (Oslo) 1858: St. Paul (Bergen) 1870: St. Peter (Halden) 1878: St. Birgitta (Fredrikstad) 1889: Vår Frue (Porsgrunn) 1890: St. Ansgar (Kristiansand) 1890: St. Hallvard (Oslo) 1898: St. Svithun (Stavanger) 1899: St. Laurentius (Drammen) 1911: St. Franciskus Xaverius (Arendal) 1924: St. Torfinn (Hamar) 1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte menigheten, Stabekk) 1926: St. Josef (Haugesund) 1929: St. Olav (Tøns berg) g) 1935: St. Teresia (Hønefoss) 1952: St. Magnus (Lillestrøm) 1956: Maria (Lillehammer) 1989: St. Mikael (Moss) 1992: Maria (Askim) 1993: St. Frans ( Larvik) 2007: St. Thomas (Valdres), kapelldistrikt 2007: St. Gudmund (Jessheim) 2007: Sta. Clara (Kongsvinger)

I Tromsø stift: 1859: Vår Frue (Tromsø) 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855) 1893: St. Sunniva (Harstad) 1935: Hl. Familie (Stamsund) 1951: St. Eystein (Bodø) 1988: Kristus Kongen (Narvik) 2003: Hl. Ånd (Mosjøen) I Trondheim stift: 1902: St. Olav (Trondheim hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872) 1923: St. Sunniva (Molde) 1934: St. Eystein (Kristiansund) 1959: Vår Frue (Ålesund) 1964: St. Torfinn (Levanger)

Trolære n Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.

Helgen En helgen er i kristen tradisjon, unntatt i de reformerte kirker, en person som levde sitt liv som en så vellykket «Kristi etterfølgelse» at kirken offisielt kunne slå fast at det ikke lenger var ham eller henne som hadde levd, men Kristus som levde i ham eller henne. Det betydde at det egentlig var Kristus man æret i helgenen.

Den katolske tradisjon har tusenvis av helgener, hvorav 7 «norske» : Den hellige Olav Den hellige Sunniva Den hellige Hallvard Den hellige Eystein av Nidaros Den hellige Magnus Orknøyjarl Den hellige Torfinn av Hamar Den hellige Ragnvald Orknøyjarl

Pinsemenigheter

Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Norge i 1907. Barratt ønsket ikke å etablere en ny kristen bevegelse, men ville at de kristne samfunnene heller skulle bli fornyet. Slik gikk det ikke og han ble grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge. Barratt var virksom både i Sverige, Danmark og England, og da han besøkte Danmark i 1907, ble det begynnelsen til den danske pinsebevegelsen. Barratt må tillegges å ha vært betydningsfull for etableringen av pinsebevegelsen i flere europeiske land.

n n Pinsebevegelsen er en felles betegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en bibeltro, radikal kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Pinsemenighetene holder gjerne møter i «enkle» lokaler med få kirkelige utsmykninger. Troende dåp og åndsdåp (dåp i Den Hellige Ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere.

Medlemskap n n Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og som regel må de også bli døpt. Barn i menighetene som har vokst opp innen bevegelsen, men som ennå ikke er blitt døpt, blir omtalt som tilhørige, mens de som er døpt, omtales som medlemmer.

Organisasjon n Den enkelte menighet er registrert som selvstendige trossamfunn hos fylkesmannen og tar avgjørelser på egenhånd. Organisasjonformen innen menighetene kan variere. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert. Mange menigheter ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men i dag er det menigheter som har kvinnelige ledere. Kvinnelige talere er ikke uvanlig.

Metodistkirken i Norge

Til Norge kom metodismen i 1850 -årene. Det var sjømannen Ole Petersen fra Fredrikstad som brakte metodismen til Norge. Han hadde i Amerika opplevd et møte med metodistene der. Metodismen har sin opprinnelse i forkynnelsen til brødrene John Wesley og Charles Wesley på 1700 -tallet. Brødrene Wesley var ordinert som prester i Den anglikanske kirke og hadde arbeidet som misjonærer i Nord. Amerika. John Wesley hadde blitt skuffet over det han hadde utrettet der og følte at det hadde vært til liten nytte. Under en gudstjeneste i London opplevde han en form for personlig vekkelse og dette ble et stort gjennombrudd. Han ble nå opptatt av å forkynne budskapet for alle. Metodistkirkens årskonferanse 1902, opprettet Kristiania Bymisjon. De utgav tidskriftet Byposten. Thomas Ball Baratt var prest i Første Metodistkirke i Kristiania, fra 1898 -1902, og han ble leder både av bladet og bymisjonen. Det var han frem til 1907, da han gikk ut av metodiskirken og dannet pinsebevegelsen. Baratt gikk ut av kirken fordi han ikke lengre delte synet på åndsdåpen med tunger som tegn (tungetale) og dåpssynet (voksendåp). Han fikk med seg bladet, Byposten, som senere ble organ for pinsebevegelsen under navnet Korsets Seier. I (2006) teller Metodistkirken 13 000 medlemmer i Norge, og det er ca. 50 metodistkirker i Norge. Metodistkirken i Norge har inngått en avtale med Den norske kirke om at de to kirkene skal godta hverandres embeder, dåp og nattverd.

Metodistkirken n n n n en kirke som er kalt av Gud til å forkynne Guds uendelige nåde, kjærlighet og frelse for alle mennesker. en kirke som både legger vekt på det personlige forholdet til Gud og på frelsens sosiale og samfunnsmessige konsekvenser. en kirke som ser at den har et sosialt og diakonalt ansvar i verden. en kirke som prøver å følge sin kirkefar, John Wesleys, regel: - Tenk selv og la andre tenke. en kirke som legger vekt på økumenikk, som gjerne samarbeider med andre kristne og som ofte blir kalt for Brobyggerkirken. et verdensomspennende fellesskap med til sammen 60 millioner mennesker. en kirke hvor alle får være med på å bestemme, og hvor alle har frihet til å tjene Gud og medmennesker med de evner, anlegg, talenter og nådegaver man har - enten man er mann eller kvinne. et forpliktende fellesskap hvor det er bruk for alle.

Hva driver de med? n n Metodistkirken i Norge er en del av en global kirke, the United Methodist Church. Det finnes også en rekke andre metodistiske kirkesamfunn. De aller fleste av dem er medlemmer av World Methodist Council. I Norge har Metodistkirken menigheter i alle landets fylker med unntak av Sogn og Fjordane. Metodistkirken driver folkehøyskole, sykepleierhøyskole, teologisk høyskole, sykehus, aldershjem, barnehager, ytre misjon, barne- og ungdomsarbeid.

Er de annerledes enn "vanlige" kristne? n Metodistene er opptatt av å utvikle gode økumeniske relasjoner med andre kirkesamfunn. Metodistkirken i Norge har formelle avtaler om gjensidig anerkjennelse med Den norske kirke og Det Norske Baptistsamfunn.

Medlemskap n Alle mennesker, uansett rase, hudfarge, nasjonal opprinnelse, politisk overbevisning eller økonomiske vilkår, har rett til å bli medlem i Metodistkirken. Medlemsopptakelse i Metodistkirken skjer i nærvær av menigheten og som regel ved en gudstjeneste.

Samer Samenes religion var en naturreligion og besto av flere guder. De trodde på ånder og at naturen var besjelet. Sjamanen, eller noaiden, var samenes prest. Han hadde angivelig en spesiell kontakt med åndeverden. Han greide å sette seg selv i en slags transe, eller en dyp meditasjon for å spå fremtiden eller helbrede sykdom. Sjamanens viktigste redskap var runebommen (en tromme). Denne var en veldig viktig gjenstand i den førkristne samiske kultur og religion. På runebommen var det dekorert med runer og samiske guder. Mange runebommer viser også bilder av Jomfru Maria, Gud, Den Hellige Ånd og Jesus.

I dag Læstadianerne n n Læstadianerne er en luthersk kirkelig vekkelsesbevegelse som ble startet av den svenske presten Lars Levi Læstadius (1800— 61) i svensk Lappland. I 1840 -årene bredte vekkelsen seg til Finland og Nord-Norge. Sentralt i Læstadius' lære er synd og tilgivelse, rett anger (over syndene) og nestekjærlighet. Gjennom å erkjenne sin syndige natur skal mennesket angre sine brudd mot Guds ord. Den angrende synderen får syndsforlatelse gjennom å be om. Dette er sentralt hos Læstadius.

Den russisk-ortodokse kirke n n Den russisk-ortodokse kirke eller Moskvapatriarkatet er i dag den største av de ortodokse kirker. Kirken "bygger" ikke på den Hellige Skrift, for Kirken var før Skriften (NT), men Den Hellige Skrift er uttrykk for Kirkens tro. Og ettersom den er inspirert av Helligånden, er den rettesnor (kànon) for troen.

Livssynssamfunn

n Et livssynssamfunn er en organisert gruppe av personer som har ett bestemt livssyn. Det er vanlig å skille mellom religiøse og sekulære livssyn, så begrepet livssyn (i videste forstand) omfatter alle trossamfunn og alle organiserte religiøse og ikke religiøse grupper. Mange bruker begrepet livssyn utelukkende om de sekulære livssyn, med andre ord de ikke religiøse gruppene.

I Norge er det i dag to organisasjoner som vanligvis forbindes med betegnelsen livssynssamfunn, nemlig Human-Etisk Forbund og Holistisk forbund. En forskriftsendring gir fra 1. januar 2007 norske livssynssamfunn med vigselsrett mulighet til etter søknad å registrere partnerskap.

n n n n Human-Etisk Forbund (HEF) er et livssynssamfunn for human etikere eller sekulære humanister. Forbundet passerte 70 000 medlemmer tidlig i 2007, og er det største tros og livssynssamfunn i Norge utenfor Den norske kirke. Organisasjonen er landsdekkende med nær 120 lokallag og fylkeslag i alle fylker. En hovedaktivitet er organisering og gjennomføring av seremonier på et humanistisk grunnlag og arbeid for livsynslikestilling. På landsmøtet i 2005 ble det vedtatt å endre navnene på alle de seremonier som Human-Etisk Forbund arrangerer, fra «Borgerlige» til «Humanistiske» . Forbundets tilbud omfatter nå derfor: Humanistisk navnefest Humanistisk konfirmasjon Humanistisk vigsel Humanistisk gravferd Forbundet utgir medlembladet Fri tanke både på papir (oppl. 54 000) og som nettavis.

Ateist eller agnostiker? n Humanister kan være ateister eller agnostikere, men det humanistiske livssyn er noe langt mer enn bare passive reaksjoner på religion og overtro. Med en tilnærming til livet basert på medmenneskelighet og fornuft, mener humanister at moralske verdier er basert på menneskets natur og erfaringer.

Holistisk Forbund ble stiftet 16. november 2002. Formål n n «Holistisk Forbund er en livssynsorganisasjon som vil fremme og ivareta individers og gruppers rett og mulighet til å søke og utøve sitt eget livssyn. Holisme innebærer en erkjennelse av at alt er forbundet og er en del av samme åndelige virkelighet. Holistisk Forbund skiller mellom åndelighet og religion. Holistisk Forbund er en organisasjon for dem som anerkjenner at holistisk praksis innebærer et kollektivt og individuelt ansvar overfor hverandre, det globale samfunnet og jorden. Holistisk Forbund er for dem som søker kunnskap og refleksjon omkring åndelige spørsmål ubundet av dogmer og tradisjonelle trosretninger, uten at vi sier hva som er det ene og sanne riktige.

Holistisk Forbund vil arbeide med: n n n n n Opplysning om og utvikling av holistisk livssyn og praksis. Å fremme en global etikk med utgangspunkt i FNs menneskerettighetserklæringer og The Earth Charter Å søke å løse konflikter gjennom dialog. Brobygging mellom spiritualitet og vitenskap. Brobygging mellom ulike livssyn og religioner Å fremme alternative behandlingsformer og selvutvikling. Den enkeltes rett og mulighet til fullverdige seremonier og ritualer ved viktige overgangsfaser i livet, i tråd med eget livssyn og verdier. Å fremme mangfold, toleranse, kjærlighet og glede Holistisk Forbund er partipolitisk uavhengig. »

Takk for meg!!!