Joseph Haydn The London Years 1791 95 Joseph

Joseph Haydn: The London Years, 1791 -95 Joseph Haydn (1732 -1809) Johann Peter Salomon (1745 -1815)

Joseph Haydn: Symfoni nr. 73 D-dur ”La Chasse” (1781), 4. sats • En av de mest spilte symfonier av Haydn i London på 1780 -tallet • Utgitt i Wien 1782 • 4. sats basert på ouverturen til operaen La fedeltá premiata (1781) • The Academy of Ancient Music, Christopher Hogwood (dir. ) (Radering av J. E. Mansfeld, utgitt 1781 i Wien av noteforlaget Artaria)

”For mennesker med et liberalt sinnelag er det noe svært nedslående ved Haydns livshistorie. Denne vidunderlige mannen, som er musikkens Shakespeare og vår æreas store triumf, er dømt til å tilhøre hoffet til en elendig tysk fyrste som verken er denne æren verdig eller i stand til å belønne ham. Haydn – den enkleste så vel som den største av menn – har avfunnet seg med sin situasjon gjennom å vie sitt liv til den katolske tros riter og seremonier på en måte som nærmer seg den rene overtro. Slik holder han ut å leve innesperret på et sted som er lite bedre enn et fangehull, som offer for både sin smålige herres dominerende lynne, og den uopphørlige høylytte kjeftingen fra sin gretne hustru. Ville det ikke være en bragd på linje med en pilegrimsferd for en av våre ærgjærrige ungdommer å redde Haydn fra hans skjebne og forflytte ham til Storbritannia – landet som hans musikk synes å være skapt for? ” (The Gazetteer & New Daily Advertiser, 17. januar 1785)

Min ankomst forårsaket en stor sensasjon over hele byen, og de tre første dagene gikk jeg runden til alle avisredaksjonene. Alle ønsker å bli kjent med meg. Jeg har måttet spise ute seks ganger frem til nå. Hvis jeg ønsket det kunne jeg spise ute hver dag, men jeg må først ta hensyn til min helse, og deretter mitt arbeide. Bortsett fra adelige, tar jeg ikke mot noen besøkende før klokka to på ettermiddagen, og klokka fire spiser jeg hjemme sammen med herr Salomon. I går besøkte jeg en storslagen orkesterkonsert, men jeg ankom litt sent, og måtte derfor vente i forværelset til stykket de spilte var ferdig. Da åpnet de døra, og jeg ble geleidet inn av konsertdirektøren helt frem til midten av konsertsalen, foran orkesteret. Hele salen applauderte, og jeg ble beskuet og overøst med mange engelske komplimenter. De forsikret meg om at en slik ære hadde ikke blitt skjenket noen andre på 50 år. (Brev til fru von Genzinger, 8. januar 1791)

For tre uker siden ble jeg invitert av Prinsen av Wales til å besøke hans bror, Hertugen av York, ved sistnevntes sommerresidens. Prinsen introduserte meg for hertuginnen, datteren til Kongen av Preussen, som tok imot meg svært vennlig og med mange smigrende ord. Hun er den mest elskverdige dame i verden; intelligent, spiller klaver, og synger også svært vakkert. Jeg måtte være der i to dager, fordi en lett indisposisjon forhindret hertuginnen i å være til stede ved konserten den første dagen. Neste dag var hun imidlertid konstant ved min side fra klokka ti om kvelden, da musikken begynte, og frem til klokka to om morgenen. Det var bare min musikk som ble spilt, og jeg dirigerte symfoniene fra klaveret. Den lille skjønnheten satt ved min venstre side og nynnet alle verkene fra hukommelsen, for hun hadde hørt de så ofte i Berlin. Prinsen satt ved min høyre side og spilte ganske brukbart sammen med oss på cello. Prinsen av Wales er den vakreste mann som vandrer på Guds jord. Han er en usedvanlig lidenskapelig musikkelsker, og har mye følelse, men lite penger. La dette kun være mellom oss, men så langt har jeg hatt større glede av hans vennlighet enn av hans likvider. (Brev til fru von Genzinger, 20. desember 1791)

”The Handel Commemoration 1784” • Markering av 100årsjubiléet for Handels fødsel • Utdrag fra Handels verker, bl. a. Zadok the Priest • Samtidig politisk ritual • Feiring av kongehuset som samlende symbol for nasjonen • Gjentatt flere år senere, bl. a. i 1791

Joseph Haydn: Symfoni nr. 101 D-dur (1794), 1. sats ”[A]s usual the most delicious part of the entertainment was a new grand Ouverture [nr. 101 D-dur] by HAYDN; the inexhaustible, the wonderful, the sublime HAYDN! The first two movements were encored; and the character that pervaded the whole composition was heartfelt joy. Every new Ouverture he writes, we fear, till it is heard, he can only repeat himself; and we are every time mistaken. Nothing can be more original than the subject of the first movement; and having found a happy subject, no man knows like HAYDN how to produce incessant variety, without once departing from it. […] [W]e never heard a more charming effect than was produced by the trio of the minuet. ” (Morning Chronicle, 5. mars 1794, 513 -14)

Joseph Haydn: Symfoni nr. 100 G-dur ”Militærsymfonien”, 2. sats “Another new Symphony [nr. 100 G-dur], by Haydn, was performed for the second time; and the middle moevement was again received with absolute shouts of applause. […] It is the advancing to battle; and the march of men, the sounding of the charge, the thundering of the onset, the clash of arms, the groans of the wounded, and what may well be called the hellish roar of war increase to a climax of horrid sublimity! which, if others can conceive, he alone can execute; at least he alone hitherto has effected these wonders. ” (Morning Chronicle, 9. april 1794)

Joseph Haydn: Symfoni nr. 100 G-dur ”Militærsymfonien”, 4. sats ”We cannot help remarking, that the cymbals introduced in the military movement, though they produce a fine effect, are in themselves discordant, granting, and offensive, and ought not to have been introduced […] in the last movement of that Ouverture. The reason of the great effect they produce in the military movement is that they mark and tell the story: they inform us that the army is marching to battle, and, calling up all the ideas of the terror of such a scene, give it reality. Discordant sounds are then sublime; for what can be more horribly discordant to the heart that thousands of men meeting to murder each other. ” (Morning Chronicle, 5. mai 1794)

Joseph Haydn: Evridikes dødsscene (fra L’anima del filosofo, 2. akt) Dov’e, dov’e l’amato bene? Hvor, hvor er min elskede? Sostenetemi. Oh pene! Støtt meg! Å, hvilke kvaler! Come i flutti di Lete Så langsomt som Lethes strømmer Già l’onda mia vital lenta si muove, beveger min livsstrøm seg. Ah, mai più, sventatura, Akk, aldri mer skal jeg, ulykksalige kvinne, non potro rimirar il mio tesoro! se mitt hjertes skatt igjen! M’abbandona il respiro; io manco, io moro. Jeg ånder knapt mer, jeg besvimer, jeg dør. Del mio core il voto estremo Min siste tanke dello sposo io vo’ che sia. er til min ektemann. Al mio ben l’anima mia Mine siste sukk Dona l’ultimo sospir. skjenker jeg til min elskede. Del mio core il voto estremo, etc. Min siste tanke, etc.

Joseph Haydn: Invocation of Neptune (høsten 1794) • Odefragment • Komponert på oppfordring fra den 4. jarl av Abingdon • Politisk radikal, amatørmusiker, promotør av den ”moderne” musikken • Involvert i injurieskandale i 1795, satt i fengsel noen måneder Willoughby Bertie, 4 th Earl of Abingdon

Joseph Haydn: ”The Spirit’s Song” (tekst Anne Hunter, London ca. 1795) Hark! what I tell to thee, Nor sorrow o’er the tomb; my spirit wanders free and waits till thine shall come. All pensive and alone, I see thee sit and weep, thy head upon the stone where my cold ashes sleep. Nils Brown (t) I watch thy speaking eyes, and mark each falling tear; I catch thy passing sighs, ere they are lost in air Hark! what I tell to thee, Nor sorrow o’er the tomb; my spirit wanders free and waits till thine shall come. Andrew Appel (fp)

Joseph Haydn: ”Berenice, che fai? ” (1795) • Konsertarie skrevet for sopranen Brigida Giorgi Banti • Fremført ved Haydns ”benefit concert” i London 4. mai 1795 • Symfoni nr. 104 D-dur (”London”) urfremført på samme konsert • Bernarda Fink (mezzo), Freiburger Barockorchester, René Jacobs (dir. )

Joseph Haydn: ”She Never Told Her Love” (canzonetta, London 1795) She never told her love, But let concealment, like a worm in the bud, Feed on her damask cheek. . . ; She sat, like Patience on a monument, Smiling at grief. (fra Shakespeares Twelfth Night)

Esterháza, 28. august 1789 Monsieur! Siden jeg nå er helt sikker på at de fire symfoniene jeg skal komponere er til deg, skal jeg anstrenge meg til det ytterste for å få laget de ferdig så fort som mulig, og jeg skal sende de enkeltvis etter hvert som de fullføres. Du trenger ikke å tvile på min omhyggelighet, for jeg glemmer aldri verken min ære eller mitt omdømme. N. B. Jeg vil at én av symfoniene skal bære tittelen ’Nasjonalsymfonien’. (Joseph Haydn, brev til forleggeren Jean-Georges Sieber i Paris)

Jean-Pierre Houël: ”Prise de la Bastille” (1789)