Polsk 1 Sprkkurs for nybegynnere Innfring Waldemar Szyngwelski

Polsk 1 Språkkurs for nybegynnere - Innføring - Waldemar Szyngwelski ws@spirit. pl

Fakta om Polen o o o o o Republikk i Sentral-Europa. Areal: ca 313. 000 km 2. 39 mill innbyggere. Minoriteter utgjør bare en liten prosentandel (til sammen 1, 5 millioner: ukrainerne, hviterusserne, tyskerne, tsjekkerne, slovakene, litauerne, jødene, sigøynerne). Religion: romersk-katolsk kristendom. (ca 95% - romerskkatolikker). Hovedstad: Warszawa (ca 2 mill. ). Demokratisk flerpartisystem. Høyeste fjell - Rysy, 2499 m. Lengste elv - Wisla, 1050 km. flagg nasjonalvåpen

Polsk hører til de slaviske språkene innen den indoeuropeiske familien. Spredning av den indoeuropeiske språkfamilien i dag (1, 6 milliarder mennesker):

I dag er det til sammen ca. 294 millioner mennesker som snakker slaviske språk. Polsk som morsmål snakker rundt 50 -60 millioner (ca. 40 millioner i Polen og øvrige i andre land: polsk minoritet i andre land).

Den slaviske språkfamilien deles hovedsakelig i tre store grupper vestslaviske språk: - polsk, tsjekkisk, slovakisk - dolnołużycki (Nieder-Lausitz i Øst-Tyskland): Cottbus-området (antas brukt av ikke mindre enn ca. 20 tusen mennesker) - górnołużycki (Ober-Lausitz i Øst-Tyskland): Bautzen-området (antas brukt av ikke mindre enn ca. 60 tusen mennesker) østslaviske språk: russisk, ukrainsk, hvitrussisk sørslaviske språk: serbokroatisk, bulgarsk, slovensk, makedonsk

Polsk som medlem av den slaviske språkfamilien • • tredje største slaviske språk overhodet (etter russisk og ukrainsk). størst av de vestslaviske språkene klassifiseres videre som nordvestslavisk språk tilhører samme språkfamilie som tsjekkisk, slovakisk, serbokroatisk, russisk, bulgarsk (er nærmest beslektet med slovakisk og tsjekkisk) skrives med latinske bokstaver (typisk for de fleste europeiske språks alfabeter) har bevart det gamle kasussystemet (7 kasus) grammatikken er veldig konservativ (institusjoner som tar seg av språkreformer: Rada Języka Polskiego, Ministerstwo Kultury i Dziedzictwa Narodowego, Ministerstwo Edukacji).

det gammelkirkeslaviske skriftspråk • • • østslaverne og de østligste av de sydslaviske folkeslag (bulgarer, makedonere, serbere) overtok sammen med kristendommens østlige utgave (Konstantinopel, nåværende Istanbul) også det gammelkirkeslaviske skriftspråk (glagolitic: głagolica, kalt også scs: staro-cerkiewno-słowiański). det eldste kjente slaviske skriftspråk og var blitt skapt av slaverapostlene Kyrillos og Methodios antageligvis 862– 863 skapt på grunnlag av en sørslavisk dialekt fra omegnen av Thessaloniki (Makedonia) basert på det bysantiske alfabetet (bestod av 40 bokstaver) og kom i den østlige slaviske kristendom til å spille en lignende rolle, som latinen i vest. På grunn av sin relative nærhet til folkemålene kunne kirkeslavisk holde seg lenger enn latinen som litterært språk. en rekke kirkelige håndskrifter og store deler av Bibelen ble oversatt til dette språket.

alfabetet til gammelkirkeslavisk skriftspråk (glagolitic: głagolica, også kalt scs: staro-cerkiewno-słowiański)

kyrillisk • • • det var antageligvis en av Kyrillos etterfølgere som skapte det kyrilliske alfabetet i det X århundre. det kyrillske alfabetet bestod av 43 bokstaver språk som i dag bruker det moderniserte kyrilliske alfabetet: russisk, hviterussisk, ukrainsk, bulgarsk, makedonsk, serbisk.

Den vestlige kulturmodellen • • I motsetning til sine ortodokse stammefrender ble polakkene som de andre vestslaverne kristnet vestfra og fikk derfor latinen som kirkespråk og skriftspråk. De eldste spor av polsk språk finnes i form av polske glosser og egennavn (navn til stammer, sted og elver i latinske håndskrifter) i latinske tekster. Som den eldste skrevne kilde regnes en pavebulle fra 1136 (inneholder rundt 400 polske person- og stedsnavn. De eldste bevarte sammenhengende tekster på polsk er fragmenter av en prekensamling fra første halvdel av 1300 -tallet. Det er ikke før 1400 -tallet at bruken av morsmålet i skrift begynner å ta fart. De eldste (sakrale) kilder skrevet på polsk: - Bogurodzica (XIII/XIV århundre) - Kazania świętokrzyskie (XIV århundre) - Kazania gnieźnieńskie (XIV/XV århundre) - Psałterz floriański (XIV/XV århundre)

Utvikling av den skriftlige språkvarianten • • Skriftlig variant (og senere litteraturspråk) av det polske språket ble utviklet under innflytelse fra lokale språkvarianter Den første utviklingsfasen: administrative og kulturelle sentra (hovedsteder): - Gniezno, Poznan (begge i Storpolen: Wielkopolska) - Krakow (Lillepolen: Malopolska) - og senere Warszawa (Mazowsze) Innflytelse fra andre språk, i første omgang: tsjekkisk, tysk, latin (senere bl. a. også: italiensk, russisk, fransk, engelsk). Den dynamiske prosessen varte til 1500 - og 1600 -tallet.

Standardspråket og lokale varianter i dag • • • I motsetning til norsk språk, som tillater mange lokale varianter og alternative skrive- og talemåter, ble polsk språk svært sentralisert under sosialistperioden. I Polen er det tradisjonelt intelligentsiaen som har vært betraktet som representant og bærer av standarttalespråket. Dette samfunnssjiktet betraktes som det viktigste forbildet selv om det under sosialisttida ble lagt stor vekt på den språklige arbeider- og bondespråkmodellen i polsk (utvikling av såkalt nyintelligentsia). Det er kun ett offisielt skriftspråk som er obligatorisk i skoleundervisningen og som kulturell språkvariant. Sideformer er i strid med det offisielle språkets regler og er derfor ikke tillatt. Først nå er det mer og mer fokus på å bevare dialekter som identitetsfaktor og del av kulturarven (undervisning i dialekt for barn). Det forekommer derimot svært sjeldent at utdannete polakker bruker sin dialekt i arbeidssammenheng. Regionale språkforskjeller (unntatt bl. a. Tatra-området, Schlesien: Śląsk og Kasjubien: Kaszuby) bortsett fra sosialt betinget variasjon er hovedsakelig begrenset til forskjeller i uttalen av samme ord (skrevet hovedsakelig på lik måte) samt intonasjon og trykk (Wielkopolska, Małopolska, Mazowsze, Pomorze).

Det polske alfabetet og polske grafemer • • Det polske alfabetet består av 35 (32 + 3) bokstaver (representerer vokaler og konsonanter): a, ą, b, c, ć, d, e, ę, f, g, h, i, j, k, l, ł, m, n, ń, o, ó, p, (q), r, s, ś, t, u, (v), w, (x), y, z, ź, ż Tre bokstaver: q, v, x opptrer i fremmedspråklige ord, som har bevart original skrivemåte. Polsk skrives med latinske bokstaver. Som i andre språk ble noen av bokstavene ved bruk av spesielle tegn (diakritika, znaki diakrytyczne) tilpasset språklyder (fonemer) som ikke fantes i den latinske modellen: ą, ę, ł, ó, ć, ń, ś, ż, ź I tillegg til diakritika for å utrykke andre typiske lyder, bruker det polske språket sammensetning av bokstaver (digrafene, dwuznaki, som står for et fonem) : sz, cz, rz, dż, dź, ch I noen kontekster har bl. a. følgende sammensetninger lik funksjon: ci, dzi, gi, ki, ni, si, zi polske vokaler: a, ą, e, ę, i, o, u, y

Andre typiske fenomener i polsk språk • • 7 kasus (nominalfleksjon) Obs!: norsk har kun: genitiv (på –s), noen dativformer (til fjells) og i pronomener subjektsog objekts-kasus (jeg, meg, osv. ) fast trykk på nest siste stavelse • • Unntak: noen ord uttales tradisjonelt med trykk på tredje stavelse regnet fra slutten (bl. a. ): biblioteka, pedagogika, gramatyka, logika, prezydent, w ogóle (allikevel de fleste polakker uttaler de ordene på en feil måte med trykk på nest siste stavelse) ingen forskjell på lange og korte vokaler (brak iloczasu; norsk eks. : tape/tappe) ingen tonemforskjeller (norsk eks. : loven/låven, bønner/bønder) polsk er det eneste slaviske språket som har bevart nasalvokalene (nasalerte vokaler) tre polske fonemer har ulike, etymologisk (altså historisk) bestemte realisasjoner i skrift: : /ž/ som ż eller rz /x/ (ach-lyd) som ch eller h /u/ som u eller ó. Eksempler: Bug – buk – Bóg, morze – może, hełm – Chełm Oversettelse: Bug (navn til ei elv i Polen) – bøk – Gud, havet – kanskje, hjelm – haug (historisk betydning) Disse tre par uttales helt likt av de fleste polakker. Forskjellene i skrift hjelper bl. a. å identifisere homonymer (ord som uttales likt men har ulik betydning). Denne konservative ortografiske regel er bare historisk motivert i dag (skaper store problemer både for polakker og utlendinger som lærer polsk).

Hva er grammatiske kasus? Bøyningsform som angir ordets funksjon i setningen (et substantivisk ledd) og som på denne måten bestemmer setningens mening. Informasjon formidles gjennom ordets forskjellige endelser (końcówki fleksyjne). I norsk spiller hovedsakelig preposisjon og ordets rekkefølge denne rollen. Setningsstruktur og ordets rekkefølge har derfor mye mindre betydning i polsk enn i norsk.

Fordel eller ulempe? • Eksempel (hvem er subjekt og hvem er objekt? ): Norweg bije Szweda. (nominativ + verb + akkusativ) betydning på norsk: En nordmann slår en svenske. Szweda bije Norweg. (akkusativ + verb + nominativ) betydning på norsk: En svenske slår en nordmann. Hvis vi forandrer setningsstruktur (ordets rekkefølge) i en norsk setning, forandrer vi også setningens mening. Dette skjer ikke i polsk. Setningsstruktur og ordets rekkefølge spiller derfor mye mindre rolle i polsk enn i norsk. • • I visse sammenhenger polsk er et mer presist språk enn norsk. Det polske språket er mangfoldig, noe som gjør det til et attraktivt formidlingsmedium i kunstnerisk-litterær sammenheng.

I polsk bøyes både entall og flertall etter kasus: • • • substantiver (rzeczowniki) adjektiver (przymiotniki) pronomen (zaimki) tallord (liczebniki) partisipp (imieslowy przymiotnikowe czynne: -ący, -ąca, -ące, og bierne: -y, -ony, -ty)

przypadek/kasus (polsk navn) norsk navn til kasus hjelpespørsmål beskrivelse Mianownik nominativ kto? co? (hvem/hva er her? ) Av lat. nominare, gi navn. Kasus som subjektet står i, nevneform. genitiv kogo? (czyj? ) czego? (czyj? ) od kogo? od czego? (hvem/hva er ikke her? hvem/hva har/eier jeg ikke? hvem sin? ) Av lat. genus, slekt. Kasus som markerer eiendomsforhold el. samhørighet mellom to substantiver (pronomener), eieform (norsk eksempel: guttens sykkel, dagens lengde). I negative setninger brukt istedenfor akkusativ. dativ komu? czemu? (hvem/hva kjøper jeg noe til? ) Av lat. dare, gi. Kasus for det indirekte objektet. På norsk uttrykt ved hjelp av preposisjonene til eller for (Han gav en bok til mannen). Norsk skriftspråk har ingen egen dativform, slik som for eksempel tysk: Er gab dem Mann ein Buch. akkusativ kogo? co? w kogo? w co? (hvem/hva har/eier jeg? hvem/hva ser jeg på? ) Kasus som det direkte objekt står i. instrumentalis (z) kim? (z) czym? (Hvem/hva leker jeg med? Med hvem/med hva? ) Av lat. instrumentum, redskap. Kasus som uttrykker redskap, hjelpemiddel som en handling blir utført med. lokativ o kim? o czym? (przy/w/na kim/kim? ) gdzie? (hvem/hva tenker jeg på? hvor? ) Av lat. locus, sted. Kasus som betegner stedet der noe er eller går for seg. I polsk språk alltid uttrykt ved hjelp av preposisjon. vokativ o! (min kjære …!, hva er det du gjør her? !): brukes ved henvendelser Av lat. vocare, kalle, rope på. Kasus for person som en tiltaler, for eksempel lat. domine! (Å, herre!, pol. Panie!), tiltalekasus. Forma, w której występuje rzeczownik w roli podmiotu, typowa forma słownikowa. Dopełniacz Forma używana w relacjach przynależności, jak np. "Piotra" w wyrażeniu "samochód Piotra". W języku polskim ma o wiele większą rolę niż w łacinie, spełnia rolę biernika w wyrażeniach negatywnych ("widzę dom", ale: "nie widzę domu") oraz zastępuje nieistniejący już łaciński ablativus (skąd? / w polskim: od kogo? od czego? ). Celownik Forma używana jako dopełnienie dalsze ("Piotrowi" w "Maria dała Piotrowi prezent") oraz do oznaczania celu pożytku lub szkody ("mu" w "dzieci zepsuły mu telewizor", nie dotyczy bezpośrednio akcji, a jedynie jej skutków). Biernik Forma używana jako dopełnienie bliższe. W języku polskim często zamiast biernika występuje dopełniacz lub narzędnik. Narzędnik Forma używana m. in. dla określenia: narzędzia ("naprawił telewizor śrubokrętem", "przyjechałem pociągiem"), sposobu, w jaki coś się dzieje ("osiągnąłem to sprytem") itp. Miejscownik Forma używana do opisu miejsca akcji. W języku polskim samodzielny miejscownik nigdy nie występuje, do opisu miejsca zawsze używa się wyrażeń przyimkowych (w hotelu). Wołacz Forma używana w zwrotach bezpośrednich, w języku polskim często zamiast niej występuje mianownik.