og der nede p broen satt Jonatan Broren

— og der nede på broen satt Jonatan. Broren min, han satt der, håret lyste i solskinnet. Og selv om jeg prøver på å fortelle det, kan jeg likevel ikke få sagt åssen det kjentes å se ham igjen. Han merket ikke at jeg kom. Jeg prøvde å rope « Jonatan» , men jeg tror at jeg gråt, for det ble bare en underlig liten låt. Jonatan hørte den likevel. Han så opp og fikk øye på meg. Først var det som om han ikke kjente meg igjen.

Men så satte han i et rop og slengte fra seg fiskestangen og kom farende og hugg tak i meg, akkurat som han ville kjenne etter at jeg virkelig var kommet. Og da gråt jeg bare litt, hvorfor skulle jeg gråte forresten? — men jeg hadde lengtet sånn etter ham. Jonatan, han lo i stedet, og vi stod der på bakken ned mot elva og var gladere enn jeg kan fortelle fordi vi var sammen igjen. Og så sa Jonatan: «Jaså du, Kavring Løvehjerte, du er endelig

kommet nå!» Kavring Løvehjerte, hørt noe slikt, det fniste vi av. Og vi lo mer og mer, som om det var det morsomste vi hadde hørt på lenge, men det var nok mest fordi vi ville ha noe å le av, siden vi var så glade at latteren boblet i oss. og mens vi lo som verst, begynte vi å bryte med hverandre, men vi sluttet ikke å le for det. Nei da, vi holdt på til vi datt overende i gresset, og vi lå der og rullet rundt og lo mer og mer, og til slutt lo vi så vi

trillet ut i elva, og da lo vi så jeg trodde vi skulle drukne. Men i stedet begynte vi å svømme. Jeg har aldri kunnet svømme, men jeg har jo ønsket og ønsket at jeg skulle få lære det. Nå kunne jeg det uten videre. Jeg svømte så fint som bare det. «Jonatan, jeg kan svømme, » ropte jeg. «Ja, klart du kan svømme, » sa Jonatan. Og da kom jeg til å tenke på noe. «Jonatan, har du merket noe, » sa jeg. «Jeg hoster ikke mer. » «Nei, klart du ikke hoster, » sa

Jonatan. «Du er i Nangijala nå. » Jeg svømte rundt en god stund, og så klatret jeg opp på broen, og stod der drivende våt mens vannet rant fra klærne. Buksene liksom klistret seg inntil bena på meg, det var derfor jeg så tydelig kunne se hva som hadde hendt. Tro det eller ikke, men bena mine var helt rette, akkurat som Jonatans. Da kom jeg til å tenke på at kanskje jeg var blitt pen også. Jeg spurte Jonatan om han syntes det. Om han

kunne se at jeg var blitt penere. «Se i speilet, » sa han, og da mente han elva. For vannet var blankt og stille så vi kunne speile oss i det. Jeg la meg på magen på broen og kikket ut over kanten og så meg selv i vannet, men jeg kunne ikke merke at jeg var blitt noe videre pen. Jonatan kom og la seg ved siden av meg, og vi lå lenge og så på brødrene Løvehjerte der nede i vannet. Jonatan var så pen med gullhår og øynene sine og det der fine ansiktet

han har, og så jeg med det knortete fjeset og stripete hår og allting. «Nei, jeg kan ikke se at jeg er blitt penere, » sa jeg. Men Jonatan syntes det var stor forskjell fra før. «Og du ser så frisk ut også, » sa han. Da tok jeg og kjente skikkelig etter. Jeg kjente, der jeg lå på broen, at jeg var frisk og glad i hele meg, og hva skulle jeg da med å være pen? Hele kroppen var likevel så lykkelig at det liksom bare lo i den.

Vi lå der en stund og lot solskinnet varme oss og så på fiskene som svømte inn og ut under broen. Men så ville Jonatan at vi skulle gå hjem, og det ville jeg også, for jeg var så spent på den der Ryttergården som jeg nå skulle bo i. Jonatan gikk foran meg på stien opp til gården. Jeg travet etter på fine, rette ben. Jeg gikk der bare og glodde på de bena og kjente så fint det var å gå med dem. Men da vi var kommet et stykke opp i bakken,

kom jeg plutselig til å snu på hodet. Og da — da så jeg endelig Kirsebærdalen, å, den dalen, den var hvit av kirsebærblomster overalt. Hvit og grønn var den av kirsebærblomster og grønt, grønt gress. Og gjennom alt det hvite og grønne rant elva som et bånd av sølv. Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til det før, bare sett Jonatan? Men nå stod jeg stille på stien og så på alt det vakre, og jeg sa til Jonatan: «Dette er vel den vakreste

dalen på jorden? » «Ja, men ikke på jorden, » sa Jonatan, og da kom jeg på at det var i Nangijala vi var. Rundt omkring Kirsebærdalen lå høye fjell. Det var også vakkert. Og utfor fjellskråningene rant bekker og fosser ned mot dalen, så det bare sang, for det var jo vår. Det var noe eget med lufta også. Det kjentes som vi fikk lyst til å drikke den, så ren og god var den. «Denne lufta kunne de trenge et par kilo av hjemme i byen, » sa jeg,

for jeg husket sånn som jeg pleide å lengte når jeg lå der i sofabenken på kjøkkenet, og det kjentes som om det ikke var stort igjen av den. Men her var det nok, og jeg pustet inn alt jeg orket. Det var som om jeg ikke kunne få nok. Jonatan lo av meg og sa: «Litt kan du vel la bli igjen til meg, likevel. » Stien vi gikk på var hvit av nedsnødde kirsebærblomster, og over oss kom det også seilende fine, hvite blad som vi fikk i håret og overalt, men jeg

liker små, grønne stier med kirsebærblad på, det gjør jeg sannelig. Og ved slutten av stien lå Ryttergården med det grønne skiltet på grinda. «Brødrene Løvehjerte, » jeg leste det høyt for Jonatan. «Tenk at det er her vi skal bo!» «Ja, tenk det du, Kavring, » sa Jonatan, «er det ikke fint? » Og visst var det fint. Jeg skjønner at Jonatan syntes det. Jeg for min del kunne aldri tenkt meg noe sted der jeg heller ville bo. Et hvitt, gammelt hus var det, slett ikke