Nervesystemet Pensum Menneskekroppen Kap 2 s 56 97

Nervesystemet Pensum: Menneskekroppen: Kap. 2, s. 56 -97, kap. 3. s. 100 -108 Patologi: s. 243 -256

Nervesystemets to deler n n Sentralnervesystemet (CNS) Det perifere nervesystemet

Sentralnervesystemet (CNS) n n Storhjernen, diencefalon, hjernestammen, lillehjernen, ryggmargen Grå substans – nervecellekroppene, hvit substans – nervefibrene (utløperne), gliaceller (støtteceller)

Det perifere nervesystemet Spinalnerver – 31 par, hjernenerver – 12 par og perifere nerver Nerver er bunter med nervefibre omgitt av gliaceller og fibret bindevev. Deles i sensoriske og motoriske nerver Hjernenervene

Det perifere nervesystemet n n Det sensoriske systemet: Fører informasjon fra kroppens sanseceller til CNS Det motoriske systemet. Formidler kommandoer fra CNS til effektororganer. Har to deler n n Det somatiske: Viljestyrte kommandoer via motoriske nervefibre til skjelettmuskulatur Det autonome: Iverksetter reflekser. Involverer i hovedsak ryggmargen og hjernestammen. Ubevisste impulser via motoriske nervefibre til kjertler, hjertet og glatt muskulatur.

Sensoriske og motoriske baner

Nervevev n n n Nerveceller og gliaceller (støtteceller) Nervecellen har cellekropp og akson, dvs. nervefiber. Nerver er bunter med nervefibre omgitt av gliaceller og fibret bindevev

Nervevev n Nervefibre er av to typer: n n Myeliniserte – dvs. har en skjede av spesielle gliaceller. Har svært rask ledningshastighet Umyeliniserte (nakne) – lav ledningshastighet

Synapser n n Synapser er kontaktområder det overføres informasjon til eller fra en nervecelle. Dvs. at det er synapser mellom nerveceller og mellom disse og andre typer celler. Transmitterstoffer Signalmolekyler som frigjøres i synapsen når en nerveimpuls når denne. De diffunderer frem til målcellen og bindes til reseptorer slik at elektrisk aktivitet i målcellen hemmes eller fremmes. Det finnes en rekke transmittere.

Hvordan påvirke signaloverføringen i synapsene? n n n Agonister: Stoff som binder seg til transmitterreseptorer og som har samme virkning som denne. Antagonister: Stoff som binder seg til transmitterreseptorer uten å aktivere denne. Påvirke frigjøring av transmittere eller nedbrytningen/omsetningen av dem.

Hjernen og ryggmargen n n Kledd med hinner: Dura mater, arachnoidea, pia mater Cerebrospinalvæsken (CSF) – ligger i subaracnoidalrommet. Ca. 150 ml. Ernærer nerveceller, volumbuffer og støtabsorberende. Dannes i hjernens ventrikler, sirkulerer, tømmes i venesinuser. Blodhjernebarrieren: Kapillærene i hjernen er spesielle. De regulerer hva som kommer ut i vevsvæsken rundt cellene.

Ryggsøylen og ryggmargen n n Ryggmargen er lillefingertykk. Ender på nivå med L 2 Qauda equina – nerverøttene i spinalkanalen nedenfor ryggmargen. Det avgår nerverøtter gjennom mellomvirvelhullene – blir spinalnerver – som har både sensoriske og motoriske fibre. Nivåer i ryggsøylen og ryggmargen n Cervicalt 7, 8, thoracalt 12, lumbalt 5, 5, sacralt (5), 5, coccygealt 1, 1.

Ryggmargen og ryggsøylen

Ryggmargen og spinalnerver

Reflekser og refleksbuer n n n Aktiviteter som skjer ubevisst Iverksettes av refleksbuer: sansecelle, sensorisk nervefiber, samordnende senter i ryggmarg eller hjerne, motorisk nervefiber, aktivitet i muskel/ kjertel. Autonome reflekser (aktiverer glatt muskulatur og kjertler) n n Det av homeostasemekanismene i kroppen (se senere) Somatiske reflekser (aktiverer tverrstripet skjelettmuskulatur) n n Strekkereflekser – balanse, kroppsstilling. Tilbaketrekningsreflekser

Sensoriske nerveendinger Motorisk endeplate

Hjernen n Cerebrum: Storhjernen. To hemisfærer med hver sin sideventrikkel. Diencefalon: Sideveggene rundt 3. ventrikkel er talamus. I taket er epifysen, i bunnen er hypotalamus og under denne hypofysen. Hjernestammen – forbinder ryggmarg og hjerne. Har kjerner som styrer livsviktige kroppsfunksjoner. Sammen med hypotalamus svært viktig for regulering av kroppens indre miljø. Ti av tolv hjernenerver kommer herfra. n n Mesencefalon (akvedukten), Pons – bindeledd til cerebellum Medulla oblongata og 4. ventrikkel Cerebellum (lillehjernen) – er med i kontroll av bevegelser og balanse.

Hjernen

Cerebrum n n n Ansvarlig for bevisste opplevelser, bevisst styring av kroppsbevegelser og intellektuelle aktiviteter. Primære barkområder: synsbark, hørselsbark, somatosensorisk bark og motorisk bark. Disse er topografisk organisert. Assosiasjonsbark – utgjør størstedelen De to hemisfærene forbindes gjennom corpus callosum (hjernebjelken) – som gjør det mulig for de to halvdelene å samarbeide. Venstre hjernehalvdel dominerer hos >90% når det gjelder finmotorikk og språk. Høyre hjernehalvdel viktigere når det gjelder romsans og musikk. Nesten alle symmetriske nervebaner mellom storhjernebarken og kroppen krysser midtlinjen. Derfor styrer venstre hjernehalvdel høyre kroppshalvdel og motsatt.

Diencefalon n Talamus: Koblingsstasjon for sanseinformasjon til cerebrum. Hypotalamus: Bindeledd mellom nervesystemet og det endokrine systemet. Hypofysen: Kroppens overordnede endokrine kjertel. Forlapp og baklapp. Regulerer aktiviteten til en rekke endokrine kjertler i kroppen.

Det autonome (selvstendige) nervesystemet Vi har normalt ingen viljemessig kontroll over glatte muskeceller, hjertemuskelen eller kjertler, som i stor grad styres av reflekser. n Viktige for å sikre et konstant indre miljø i kroppen – homeostase. Styrer for eksempel kroppstemp. , blodtrykket, blodets sammensetning. Dette skjer ved en samordning av aktiviteten til en rekke organer. Dette deles inn i to deler: n Det sympatiske – stor aktivitet i stressituasjoner n Det parasympatiske – stor aktivitet i hvile n

Det autonome nervesystemet

Symptomer ved sykdom/ skade i CNS n Trykksymptomer n n Hodepine (verst om morgenen), svimmelhet, kvalme Epileptisk anfall Mentale forandringer Nevrologiske utfall (sensoriske, motoriske), herunder forandringer i syn og hørsel

Konsekvenser av skader i ulike deler av hjernen n Skader av hjernestammen mer alvorlig enn skader i cerebrum Selv store skader i storhjernen er ofte ikke livstruende Symptomer: Endret bevissthet, endret personlighet, lammelser (pareser eller paralyser), afasi.

Hodepine n Tensjonshodepine n n Vanligste form for hodepine Ledsaget av økt perikraniell muskelspenning Oftest bilaterale smerter, som er verst om kvelden. Oftest lette eller moderate plager over lengre perioder. Migrene n n n 5 -6% av befolkningen, oftest kvinner Oftest anfallsvise (4 -72 t), halvsidige, pulserende, sterke smerter. Evt. aura, kvalme, lysskyhet. Skyldes spasme i arterier til hjernen etterfulgt av dilatasjon (denne fasen smerten kommer). Men man vet ikke hva denne skyldes!

Apopleksia cerebri n n = hjerneslag Plutselig forstyrrelse i blodtilførselen til hjernen pga. : n n n Infarkt Intracerebral blødning Subarachnoidal blødning

Hjerneinfarkt og TIA n n n 80% av alle apopleksier er infarkter Skyldes enten trombose (vanligst) eller emboli Emboliene gir hemoragiske infarkter TIA: Transitorisk ischemisk attakk. Symptomer på slag som forsvinner helt i løpet av minutter til timer. Skyldes små embolier som løses opp før varig skade er inntrådt. Symptomer: Pareser, paralyser, endret bevissthet

Intracerebrale blødninger n n n Ca. 15% av apopleksiene Opptrer gjerne hos personer med hypertensjon pga. trykket svekker blodkarene. Evt. angiomatøse malformasjoner. Oftest alvorligere symptomer enn infarktene. Mange dør i akuttfasen. (Dette gjelder ikke de angiomatøse malformasjoner).

Subarachnoidalblødninger n n Blødning ut i subarachnoidalrommet pga. en brist i et aneurisme på hjernens underside. Disse skyldes medfødte svaktheter i blodkarene 5% av apopleksiene Kan ramme unge mennesker. Oftest debuterer de med raskt innsettende, kraftig hodepine og nakkestivhet som kommer i forbindelse med fysiske anstrengelser. Aneurismene kan fjernes operativt

Hodeskader n Commotio cerebri (hjernerystelse) n n n Epiduralblødning n n Bevissthetstap av kort varighet. Hukommelsestap, kvalme, brekninger, svimmelhet. Ingen patologiske forandringer i hjernevevet Innlegges til observasjon. Skal vekkes/sjekkes regelmessig. Hematom mellom dura mater og kraniet pga. overrivning av arterier i dura, ofte pga. kraniefraktur. Åpent intervall. Bevisstløs – våken – blir så bevisstløs igjen. Behandling: Treponering Subduralblødning n n Venøs blødning mellom dura og arachnoidea Akutte–kommer raskt, kroniske–særlig eldre og alkoholikere

Meningitt (hjernehinnebetennelse) n Purulent meningitt n n Bakteriell: meningokokker, pneumokokker, Hemofilus influensa. Kan gi blødningstendens og sepsis Obs: Høy feber, hodepine, nakkestivhet og hudblødninger Serøs meningitt n n Virus (enterovirus). Gir hodepine, men er sjelden alvorlig.

Epilepsi n n Skyldes en plutselig og ukontrollert forstyrrelse av hjernebarkens elektriske aktivitet med elektriske utladninger av grupper med nerveceller i hjernen. Årsaker: Hos > 50% finner man ingen. Arrvev etter tidligere skader/ betennelser. Svulster. Anfallene kan ha forskjellig form Behandling: Anfallsforebyggende tiltak, medikamenter (antiepileptika)

Svulster n Primære: n n Kan utgå fra hjernehinnene, nerveceller og støttevev. (Meningeomer, gliomer, nevrolemmomer etc). Finnes i alle grader, fra benigne til aggressive maligne. Et problem med disse svulstene er at (selv de godartede) ofte ikke kan fjernes fullstendig. Metastaser: n En del kreftformer metastaserer til hjernen. Temporal lobe glioblastoma multiforme

Multippel sclerose n n Årsak: Ukjent/ autoimmun. Trolig genetisk disposisjon og en utløsende miljøfaktor. Man finner ved mikroskopi av hjerne og ryggmarg at myelinet (isolasjonen rundt nervefibrene) er erstattet av arrvev. Symptomer: Debuterer oftest mellom 20 -40 år. Synsforstyrrelser, lammelser, vannlatningsplager. Symptomene går i bølger, men oftest gradvis progresjon. Medulla oblongata

Parkinsons sykdom n n Årsak: Ukjent. Sykdommen fører til tap av nerveceller i et område i hjernestammen og tap av transmitteren dopamin. Symptomer: Starter oftest ved 50 -års alder. Tremor (skjelving i hender, særlig i hvile), rigiditet (stivhet i muskulatur), hypokinesi (langsomme bevegelser) som gir vansker med automatiske bevegelser og balansen, lite ansiktsmimikk, monoton stemme. Noen har også affeksjon av det autonome nervesystemet, noe som gir ortostatisk hypotensjon, økt spytt- og svetteproduksjon, dysfagi og obstipasjon. Psykiske og emosjonelle symptomer: depresjon, kognitiv svikt.

Ischias n n Skyldes svekkelse av mellomvirvelskiver i lumbalnivå. Fører til nucleusprolaps med trykk eller drag på nerverøttene til en eller flere av spinalnervene som inngår i n. ischiadicus. Dette fører til irritasjon av sensoriske nervefibre som gir (utstrålende) smerter fra hudområder (dermatomer) som forsynes av n. ischiadicus eller dens to grener n. tibialis eller n. fibularis. I verste tilfelle kan det oppstå lammelser pga. klem på motoriske nervefibre. n Behandling: Avlastning/ sengeleie 2 -3 d. , deretter mobilisering. Operasjon hvis lammelser, uutholdelige smerter mer enn 1 uke eller funksjonshemmet og arbeidsufør etter 2 mndr.

Hjernedød n n n Hjerneskade som har ført til at det intrakranielle trykket overgår arterietrykket. Dermed opphører blodtilførselen til hjernen. Konstateres ved cerebral angiografi. Dersom pårørende gir sitt samtykke, kan hjernedøde personer gi organer til transplantasjon. NB: Dette er lovregulert.

Smerte n n Akutte smerter beskytter oss ved å være et varselsignal om faren for vevsskade. Aktiverer det sympatiske nervesystemet - aktiverer tilbaketrekningsrefleksen Smertereseptorene sitter i frie nerveender på sensoriske nervefibre. Nociseptiv smerte: Stimulering av smertereseptorer n n Somatisk smerte: Overfladisk/hud, dyp. Innvollsmerte Nevrogen smerte: Flere årsaker. Lokaliseres til huden. Referred pain: Lokaliserer smerte i innvoller til hud.

Modulering av smerteopplevelsen n Opplevelsen av smerte kan påvirkes av tidligere erfaringer. Vedvarende smertestimuli n n kan gi forandringer i sentralnervøse synapser i smertebanene og forårsake en forsterket smerteopplevelse. kan også endre smerten ved å påvirke nerveendene slik at nerveimpulser lettere utløses =Sensitivisering Portceller/ kontrollceller – kroppens eget smertestillende system. Transmitterstoffet her er opioidene enkefalin og endorfin. Sinnstilstander og forventninger kan både øke og dempe smerteopplevelsen.

Smertebehandling (analgesi) n n Noen anestesiologer spesialiserer seg i dette. Er viktig for alle leger, spesielt de som jobber med pasientgrupper med kroniske smerter. Smerteklinikker Smertebehandlingen må tilpasses pasientgruppen. Typer analgetika/ anestetica: n n n Hemmer aktiveringen av smertereseptorene - NSAID Blokkerer impulsledningen i smertefibrene Lokalanestetica Blokkerer signaloverføringen i smertebanene i CNS (sentraltvirkende) - Opiater Aktiverer kroppens eget smertekontrollerende system – akupunktur, transkutan nervestimulering Ikke-opioide analgetica: Paracetamol, ASA og NSAID + Opioidanalgetica: Svakere og sterke. NB: Dette er vanedannende medikamenter med mange bivirkninger. Skal forbeholdes akutte smerter og pasienter med kroniske smerter og kort livsprognose (kreftpasienter)