Midtsten etter 1970 Stabilitet og endring 1967 de

Midtøsten etter 1970: Stabilitet og endring

1967 – de radikale nasjonalistenes Waterloo l Israel angriper Jordan, Syria, Egypt utraderer motstanderne på 6 dager okkuperer Vestbredden, Sinai, Gaza, Golan-høydene l Den arabiske verden demoralisert: illusjonen om arabisk styrke og enhet brast

Endringer i den arabiske verden post-67 l Styrkeforskyvning til fordel for oljelandene, især Saudi-Arabia l Ideologisk skifte hos herskerne: fra arabisk sosialisme til infitah l Ideologisk skifte i folket: fra nasjon til religion

Stabilitet uten legitimitet l Regimene tømt for ideologisk retning l Styrer ved rå makt og klientelisme l I økonomien: det verste av to verdener Fra sosialismen: statlig dominans og byråkrati men uten fokus på rettferd og utvikling Fra kapitalismen: økte skiller mellom rike og fattige men uten effektivitet og reell konkurranse l Resultat: et system gjennomsyret av korrupsjon

Økt samhold blant lederne, økt distanse til folket l Monarkier og republikker konvergerer i internasjonale allianser og i styreform President-dynastier: Assad (og Mubarak? ) Hafiz al-Asad president Syria 1971 -2000 l Folkelige Bashar al-Asad president Syria 2000 - motkrefter og protest: islamistenes frammarsj

Islamistenes reformgenerasjon Erian Abu al-Futuh Erdogan Gül Hajjarian Aghajari Studentene fra 70 -tallet: • Tilslutning til demokrati og pluralisme • Tendens mot mer liberale fortolkninger • Orientering mot praktisk politikk

”De eldre” Muhammad Mahdi Akif Yusuf al-Qaradawi Necmettin Erbakan Også reformvennlige, men sterkere knyttet til tradisjonell fiqh

Jihadiene Zawahiri bin Ladin l Sterkt konservative i Sharia-tolkning l Ingen politiske retter for ikke-muslimer l ”Demokrati er blasfemi”: Generelt lite utviklede ideer om styreform

Egypt

Fra ettpartistat til kontrollert pluralisme l Kontinuiteten Naguib 1952 -1954 l Militære til militærkuppet i 1952 Nasser 1954 -1970 Sadat 1970 -1981 offiserer som president: all makt samlet hos presidenten Mubarak 1981 -

Fra ettpartistat til kontrollert pluralisme l Fra Den arabiske sosialistiske union (ASU) til Det nasjonale demokratiske parti (NDP): statsapparatet organisert som politisk parti l Flerpartisystem fra 1975: regjeringspartiet alltid minst 70 prosent av medlemmene i parlamentet

Fra ettpartistat til kontrollert pluralisme l Organisasjonsfrihet sterkt begrenset: - partier må søke om godkjenning - underlagt statlig ”partikomite” som kan gripe styrende inn - andre organisasjoner underlagt sosialdepartementet l Ytringsfrihet sterkt begrenset: - aviser stenges, journalister for retten Ibrahim Isa Redaktør for al-Dustur

Det muslimske brorskap etter 1952 Fra seier i 52 til katastrofe i 54 Nytt liv: studentbevegelsen på 70 -tallet - starten: en apolitisk salafi-trend - mindretallet velger væpnet kamp: Al-jama’a al-islamiyya - flertallet slutter seg til MB l Fra 1984 deltar i valg l 2005: 88 seter i parlamentet (ca. 20 prosent) vant i over halvparten av kretser de stilte kandidater l l

70 -tallet mot 40 -tallet l l Striden rundt erklæringene fra 1994 Saudi-innflytelse mot studentradikalisme De unge: Al-infitah al-nafsi (et åpent sinn) Tradisjon mot nytenkning: konflikten rundt Mustafa Mashhurs dhimma-utsagn 1999 l De utålmodige danner Hizb al-Wasat (Senterpartiet) 1996 Mustafa Mashhur murshid 1996 -2002 Abu al-Ila Madi

Hvilken vei går Brorskapet? l Under Muhammad Mahdi Akif murshid 2004 -2010 De unge vinner fram? - Mer utvetydig tilslutning til demokratiske prinsipper - Mer åpenhet mot andre politiske krefter l Ny murshid 2010 Muhammad Badi’ konservativ vending?

Tyrkia

Tre par motsetninger l Tyrker - kurder forbud mot etnisk baserte partier l Sunni - alevi Diyanet som vokter av sunni-ortodoksi l Sekulære - religiøse forbud mot religiøst baserte partier

Det kurdiske problemet Kurdere 15 -20 % av befolkning (halvparten av alle kurdere) l Kurdisk språk og identitet undertrykt l PKK: opprør 1984 -99 l DTP - Partiet for et demokratisk samfunn: 55 borgermestre i 2006, inkl. fleste kurdiske provinshovedsteder, tilbake til 8 i 2009 Desember 2009 forbudt l

Militæret som ”Vokterråd” 2 Nye militærkupp: l 1971 høyreorientert ”kupp mot kaos” I l 1980 -83 høyreorientert ”kupp mot kaos” II l 1997 ”Postmoderne kupp” mot islamistene General Kenan Evren 16. september 1980 Svekket militærmakt under AKP-styret 2002 - ?

Islam i partipolitikken Den ”nasjonale visjon” Necmettin Erbakan (ingeniør, 1926 -) Nasjonale ordensparti 1969 Nasjonale frelsesparti 1971 Velferdspartiet 1983 (Refah) Dydspartiet 1998 (Fazilet) Lykkepartiet 2001 (Saadet)

Islamismen vinner oppslutning Med masseutdanning, bedrede levekår og økt mobilitet blir folkets kultur synlig i politikk og samfunnsliv Første seier: Velferdspartiet blir største parti 1995 Necmettin Erbakan statsminister 1996 -7

Den yngre garde bryter med Erbakan Nytt parti 2001: AKP - Partiet for rettferdighet og utvikling Recep Teyyip Erdogan Regjeringsparti med rent flertall siden 2002 Direkte referanser til religion fjernes Åpent Europa-vennlig politikk Lover effektivitet og slutt på korrupsjon ”Konservativt demokrati”

Iran

Revolusjonen som allianse Under Khomeinis ledelse: Konservative jordeiere, bazarkjøpmenn og geistlige Radikale studenter og utdanningselite

FORMAL POWER STRUCTURE National Security Council Radio & TV monopoly SUPREME LEADER Law Enforcement Forces Regular Armed Forces The Revolutionary Guard Foundations (bonyadha) Judiciary System Government 20 memb. (appr. by Parliament) PRESIDENT PARLIAMENT 6 memb. 37 memb. Expediency Council Assembly of Experts 290 memb. 6 memb. (appr. by Parliament) 86 memb. PEOPLE GUARDIAN COUNCIL screens candidates for elections

Krig og gjenoppbygging l 1980 -88: Irak angriper med vestlig og arabisk støtte Undertrykkelsen av opposisjon hardner til Skarpe motsetninger om sosial reform l Etter fredsslutning og Khomeinis død 1989: Vekt på gjenoppbygging og økonomisk vekst Reformbevegelse vokser fram

Studentene fra 1979 vender seg mot teokratiet Sa’id Hajjarian (1953 -) tidligere toppleder i Etterretningsdepartementet Rasjonalisering av politikken: mot magi og utopisme l Politikk som marked: det som teller er hva som virker l Gud har delegert makt til folket ikke til de geistlige l Islam er republikansk l