Fakultetsoppgave JUS 4211 strafferett innlevering 26 mars 2020

Fakultetsoppgave JUS 4211, strafferett innlevering 26. mars 2020 Gjennomgang 14. april v/Jon Gauslaa (det er forsøkt å spille inn et lydopptak av gjennomgangen, men kvaliteten på opptaket ble så dårlig at det er lite hensiktsmessig å bruke opptaket. Eventuelle spørsmål kan sendes på epost til j. k. gauslaa@jus. uio. nio) Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Generelt om oppgaven Oppgaven er en tidligere eksamensoppgave fra Universitetet i Bergen • Den tilsvarer (minst) en heldags eksamensoppgave 6 timer. • Den gjelder sentrale strafferettslige spørsmål om tyveri, hvitvasking, bedrageri, voldslovbrudd og narkotikalovbrudd. • Det er også spørsmål om forsett, forsøk, medvirkning og om provokasjon (eller retorsjon) som straffritaksgrunn. • Avgjørende for bedømmelsen er i hvilken grad de materielle spørsmålene i oppgaven blir identifisert, presentert og drøftet. • Det er viktig å presentere det rettslige utgangspunktet for drøftelsene og bruke de relevante momentene i faktum. Generell teori bør unngås. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Generelt om oppgaven • Åpenbart oppfylte vilkår er det unødvendig å bruke tid på. Enkle spørsmål må drøftes kortfattet. Spørsmål som innbyr til skjønnsmessige avveininger må drøftes bredere. • Drøftelsene er viktigere enn konklusjonene. Konklusjonene har mindre betydning, bortsett fra når de er uskjønnsomme eller klart feilaktige. • Oppgaven ber deg om å «ta stilling tiltalen» . Det er derfor unødvendig å bruke tid på andre straffebud enn de tiltalen nevner. Den sier også uttrykkelig at straffeutmålingen ikke skal drøftes. • Oppgavens omfang gjør at det ikke kan kreves at alle aktuelle subsidiære spørsmål drøftes, men kortfattet behandling gir et pluss. • Den hensiktsmessige disposisjonen er å drøfte spørsmålene i den rekkefølgen som er angitt i de ulike tiltalepostene. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Marte Storetveit, tyveri – strl. § 321 «Den 1. september tok hun en mobiltelefon av merket «Orange R 2» til en verdi av 9800 kr, som eieren, Anne Kirkerud (f. 1992), hadde mistet i kinosalen på ODEON Kino, for å selge den til Ada Vold for kr. 2500. » § 321: "For tyveri straffes den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg … en uberettiget vinning ved å selge…den. » • Mobiltelefonen er en «gjenstand» som «tilhører en annen» . • Marte har hensiktsforsett mht. at telefonen tilhører en annen, jf. at hun stoppet opp for å være sikker på at eieren ikke kom tilbake. • Hun tar telefonen med «forsett om å skaffe seg … en uberettiget vinning» . Hennes hensikt var å selge telefonen mot betaling. • Disse spørsmålene er så klare at det ikke bør brukes mye tid på dem. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Marte Storetveit, tyveri – Strl. § 321 • Avgjørende for om det er gjort et tyveri, er om Marte «tar» telefonen. Dette forutsetter at telefonen ikke var besittelsesløs da hun fant den. – Drøftelsen kan knyttes til hittegodsloven, jf. forsvarerens anførsel, men når tiltalen gjelder § 321 er det mest fruktbart å knytte drøftelsen til «tar» -vilkåret i § 321. Det viktigste er likevel å drøfte besittelsesspørsmålet på en fornuftig måte. • Anne mistet telefonen i kinosalen, men oppdaget det etter kort tid. Hun er sikker på hvor hun mistet den. En gjenstand er ifølge Matningsdal (s. 295) normalt ikke besittelsesløs «så lenge eieren befinner seg på stedet og leter etter den» . Se også Rt. 1963 s. 735. – Det kan være annerledes på uoversiktlige steder, slik som på gata eller i offentlige parker, men kinosalen kan ikke sammenliknes med dette. • Det kreves lite fysisk håndtering for å oppfylle «tar» -vilkåret. Se Rt. 1965 s. 223 (tyveri av vin) og Rt. 1973 s. 180 (tyveri av lommebok). • Konklusjonen bør derfor bli at Marte kan straffes for tyveri. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Marte Storetveit, tyveri – Strl. § 321 Noen tilleggsbemerkninger • De som legger til grunn at telefonen ikke er i Annes besittelse når Marte plukker den opp, kan kort nevne at det blir spørsmål om ulovlig tilegnelse av hittegods, jf. hittegodslovens § 12. • Noen uttrykker seg slik at de synes å mene at Marte ikke bare har mistet den fysiske besittelsen over telefonen, men også eiendomsretten til den, og at derfor ikke er tyveri. Dette er ikke treffende. • En del knytter drøftelsen av besittelseskrenkelse til kriteriet «tilhører en annen» i § 321 og ikke til «tar» -kriteriet. Dette er uheldig, men en god drøftelse av spørsmålet om besittelseskrenkelse vil rette opp noe. • Telefonens verdi gjør at mindre tyveri ikke er et alternativ. Det er heller ikke noe som tilsier at tyveriet er grovt. Peders voldshandling kan ikke legges Marte til last. Om disse forholdene tas opp, må det gjøres kort og poengtert. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås er krevende i flere henseender, særlig tiltalepost 2. • I tillegg til å drøfte og avgjøre om Peders utsagn om at han ikke kjenner til mobiltelefonen, kan anses som forsøk på medvirkning til tyveri, forsøk på hvitvasking eller forsøk på bedrageri, må det avgjøres hvilket eller hvilke straffebud som (best) dekker handlingen (konkurrens). • Når det gjelder disponeringen, er det mest fruktbart først å drøfte de tre straffebudene separat, og deretter avgjøre hvilket/hvilke det er riktig å anvende. • For hvert straffebud må det rettslige utgangspunktet presenteres, og deretter må du drøfte gjerningsbeskrivelsen, medvirkning og/eller forsøk. • Også om du konkluderer med at Peder bare kan straffes for ett (eller to) av straffebudene, bør det drøftes «hvilke straffebud det vil være riktig å domfelle for» under forutsetning av at han kan dømmes for alle (eller minst to av dem). Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på medvirkning til tyveri – straffeloven § 321, jf. § 15. jf. § 16 «Den 1. september nektet han for kjennskap til mobiltelefonen som er nevnt i post 1 med den hensikt å bidra til gjennomføring av Marte Storetveit sitt tyveri ved å få Anne Kirkerud til å tro at de ikke var involvert i tyveriet av telefonen. » § 15: «Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, …» • Konklusjonen under post 1 er at Martes tyveri er fullbyrdet. Et sentralt spørsmål er da om Peders inngripen skjer før eller etter fullbyrdelsen. – Er tyveriet fullbyrdet før han griper inn, vil det ikke være medvirkning, men etterfølgende bistand, jf. Rt. 1950 s. 342 og Rt. 2014 s. 930 avsnitt 14. – Men grensen medvirkning/etterfølgende bistand for Peder er ikke helt identisk med grensen forsøk/fullbyrdet overtredelse for Marte, jf. Rt. 1973 s. 180 og Rt. 2003 s. 350 avsnitt 15. • Det kan derfor drøftes særskilt om tyverihandlingen fortsatt pågår når Anne konfronterer dem (og at fullbyrdelsen først skjer etter dette). Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på medvirkning til tyveri – straffeloven § 321, jf. § 15. jf. § 16 • Det taler for fullbyrdet tyveri at de ikke lenger er i kinosalen, men i et «mer» tilgjengelig offentlig rom når Peder yter sitt bidrag. • Men de er fortsatt nær det stedet der Marte fant telefonen, og har ikke kommet ut av kinobygget når Anne konfronterer dem. • Dette kan tale for at Marte ennå holder på med «ta» -handlingen og at tyveriet ikke er fullbyrdet når Peder trer i aksjon. • Men det kreves som nevnt, lite fysisk håndtering av gjenstanden før ”tar”-vilkåret er oppfylt. Se f. eks. Rt. 1973 s. 180. • Det mest nærliggende er derfor å anse Peders opptreden som etterfølgende bistand. Dette innebærer at han ikke kan straffes forsøk på medvirkning til tyveri, og aktualiserer hvitvaskingsregelen. • Drøftelsen er viktigere for bedømmelsen enn konklusjonen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på medvirkning til tyveri – straffeloven § 321, jf. § 15. jf. § 16 • Konkluderer du med at Martes tyveri ikke er fullbyrdet, må medvirkning drøftes. Anser du tyveriet som fullbyrdet, kan medvirkning drøftes subsidiært, men å unnlatte dette gir (grunnet oppgavens omfang) knapt noe trekk. • Det foreligger en «overtredelse» , jf. § 15, men Peder får ikke Anne til å gi opp å få telefonen tilbake. Medvirkningen er derfor ikke fullbyrdet. • Det er dermed spørsmål om forsøk, jf. § 16: «Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes forsøk, …» . • Vilkåret om strafferamme er oppfylt. Det kan kort fastslås at Peder har fullbyrdelsesforsett, og dessuten forsett om uberettiget vinning for Marte. • Forutsatt at Martes tyveri ikke er fullbyrdet, må det legges til grunn at Peders uttalelse leder direkte mot utføringen. Han har gjort alt han trenger å gjøre for at fullbyrdelsen skal inntreffe, og kan dømmes forsøk på medvirkning til tyveri. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på hvitvasking, straffeloven § 337 (1) bokstav a), jf. § 16 ”Den 1. september nektet han for kjennskap til telefonen som er nevnt i post 1, med det formål å yte bistand for å sikre Marte utbyttet av tyveriet av mobiltelefonen. ” • § 337: «Den som a) yter bistand til å sikre utbyttet av en straffbar handling for en annen ved for eksempel å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, …eller investere det» . • Telefonen er «utbyttet av en straffbar handling» og Peder har forsett. • Uttrykket «skjule» kan synes å sikte mot mer aktive handlinger enn et muntlig utsagn. Men i Rt. 1971 s. 902 ble det lagt til grunn at også muntlige utsagn kan være bistand til å skjule utbytte. • Peder får ikke Anne til å lete et annet sted. Men når ordlyden i § 337 fokuserer på selve bistandshandlingen ( «yter bistand» ) og ikke på resultatet av denne, kan det synes å foreligge fullbyrdet hvitvasking. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på hvitvasking, straffeloven § 337 (1) bokstav a), jf. § 16 • Men bistanden må normalt ha mer effekt enn i oppgaven for å være fullbyrdet hvitvasking. Se Rt. 2011 s. 1 (avsnitt 22): «Med uttrykket ‘yter bistand’ sikter loven til …’ å foreta en handling som er til nytte’» . – På Rettsdata skriver Matningsdal: «Den som forsøker å foreta en handling som kan være til hjelp uten å lykkes, kan normalt bare straffes forsøk. Fullbyrdet lovbrudd kan likevel foreligge selv om resultatet ikke er vellykket. Som eksempel nevnes at utbyttet på vegne av en annen investeres i mislykket aksjeinvestering. » • • Det gir god uttelling å problematisere dette, også om man – etter en god drøftelse – konkluderer med at det er ytt bistand og dermed at det foreligger fullbyrdet hvitvasking. At Peder kan straffes forsøk er klart. Han har fullbyrdelsesforsett, og har gjort alt han trenger å gjøre for at hvitvaskingen skal bli fullbyrdet. Også vilkåret om strafferamme i § 16 er oppfylt. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på bedrageri, straffeloven § 371 bokstav a), jf. § 16 «Den 1. september nektet han for å ha kjennskap til telefonen som er nevnt i post 1, for å få Anne Kirkerud til å gi opp letingen etter telefonen, og på den måten bidra til at Marte Storetveit kom unna med tyveriet av telefonen. » § 371 bokstav a) rammer den som «fremkaller, styrker eller utnytter en villfarelse og derved rettsstridig forleder noen til å gjøre eller unnlate noe som volder tap eller fare for tap for noen» • Peder har ikke fullbyrdet et bedrageri. Han lykkes ikke med å forlede Anne til å lete etter telefonen et annet sted. • Det er likevel klart at han forsøker å «fremkalle» eller «styrke» en «villfarelse» hos Anne. – Anne er ikke i villfarelse, men Peder tror hun er det (han vet ikke hva den kinoansatte har sagt, og tror at Anne ikke vet at Marte har tatt telefonen) og må dømmes ut fra sine subjektive forutsetninger, jf. Rt 1993 s. 916. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – forsøk på bedrageri, straffeloven § 371 bokstav a), jf. § 16 • Peders hensikt med utsagnet er åpenbart å «rettsstridig forlede» Anne til å lete etter telefonen et annet sted. • Om Peder hadde lykkes, ville det vært «fare for tap» for Anne. Risikoen for at telefonen ikke ville ha kommet til rette hadde økt. • Ut fra Peders opptreden må det legges til grunn at han opptrer med forsett både når det gjelder fullbyrdelsen, og når det gjelder uberettiget vinning for Marte, fordi hun da får sikre seg gjenstanden fra tyveriet. • Det er også klart at forsøket er fullendt. Peder har gjort alt han skulle. Peders handling «leder direkte mot» fullbyrdelsen, jf. § 16. Vilkåret om strafferamme er også oppfylt. • Konklusjonen er derfor at han kan dømmes forsøk på bedrageri. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – hvilke straffebud vil det være riktig å domfelle for (konkurrens)? • Etter dette synes forsøk på hvitvasking og forsøk på bedrageri oppfylt, men ikke forsøk på medvirkning til tyveri. – I den videre drøftelsen kan det likevel forutsettes at Peder også kan dømmes forsøk på medvirkning til tyveri. Det gir drøftelsen større bredde, men det er helt greit ikke å drøfte under en slik forutsetning. • Enten det forutsettes at alle tre alternativene er oppfylt, eller bare to av dem, må det drøftes hva som er det «rette» å domfelle for. • Det vil si han skal dømmes for flere lovbrudd i idealkonkurrens. • Peder har ved én og samme handling overtrådt gjerningsbeskrivelsen i flere straffebud. Spørsmålet er om han skal straffes for brudd på flere (alle) eller bare ett av straffebudene. . Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – hvilke straffebud vil det være riktig å domfelle for (konkurrens)? • Høyesterett uttaler Rt. 2003 s. 1376 (avsnitt 28) at flere straffebud anvendes på samme handling bare når det er «nødvendig for å markere forhold ved handlingen som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud» . • I oppgavens sak vil domfellelse for alle tre bestemmelsene ikke uten videre bidra til at flere sider av straffverdigheten dekkes. – Bedrageri og tyveri verner individuelle interesser. Hvitvasking verner i større grad offentlige interesser. Men i dette konkrete tilfellet er ikke de offentlige interessene spesielt fremtredende ved en eventuell anvendelse av hvitvaskingsregelen. – Domfellelse forsøk på hvitvasking vil da i beskjeden grad fange opp sider ved Peders straffverdige handling som ikke alt er fanget opp av tyveri/bedrageri. – I Rt. 2012 s. 313 anvendte Høyesterett ikke de dagjeldende reglene om hvitvasking og kreditorsvik (§ 317 (2) og § 283 (1) litra b) i 1902 -loven), i konkurrens, til tross for at bestemmelsene beskytter «noe ulike interesser» (se avgjørelsens avsnitt 10 til 23). – Strafferammen for de tre straffebudene er like (bøter eller fengsel i inntil 2 år). Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – hvilke straffebud vil det være riktig å domfelle for (konkurrens)? • Dette tilsier at det ikke er «nødvendig» å anvende de tre straffebudene i konkurrens. Men drøftelsen er viktigere enn konklusjonen. • Forutsatt at straffebudene ikke anvendes i idealkonkurrens, blir spørsmålet hvilket eller hvilke straffebud Peder skal domfelles for. – Ved vurderingen kan domstolen ikke bare bygge på hva som er den prinsipale, subsidiære og atter subsidiære tiltalen. – Rettspraksis tilsier at det må ses hen til hvilket straffebud som gir den mest treffende klassifikasjonen av den aktuelle handlingen. – Det sentrale i Peders opptreden er at han hjelper til i Martes handling. Forutsatt at han kan straffes også forsøk på medvirkning til tyveri, er dette derfor det mest fremtredende i Peders forhold. – Forutsatt at han ikke kan straffes forsøk må medvirkning til tyveri, er forsøk på hvitvasking mest sentralt. Forsøk på bedrageri vil ikke like godt fange opp at Peders handling tjener til å sikre utbyttet for Marte. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås –straffeloven § 274 (2) «Den 1. september i Vitaminveien sparket han Anne Kirkerud i hodet med det som følge at Kirkerud brakk tinningbeinet, fikk varig øresus med påfølgende konsekvenser, og problemer med balansen. » • En del anser § 274 (2) som en skjerping av strafferammene på linje med § 274 (1), og drøfter først § 273. • § 274 (2) er imidlertid et selvstendig straffebud. Mens § 274 (1) er en angivelse av når en overtredelse av § 273 er «grov» , er § 274 (2) ikke en angivelse av når en overtredelse av § 273 er «betydelig» . – Lovteksten er imidlertid uheldig redigert. Det gir derfor ikke trekk å starte i § 273. Men lange drøftelser av «skade» i § 273 og skadeforsett er uheldig, fordi begge vilkårene åpenbart er oppfylte. – Dersom du har tatt «omveien» om § 273, er det derfor viktig å komme raskt til § 274 (2) om «betydelig skade» . Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – straffeloven § 274 (2) • § 274 (2) gjelder «betydelig skade på en annens kropp eller helse» . • Dette er i § 11 definert som «tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade» . • Marte er påført bevisstløshet, brudd på tinningbeinet, øresus som kunne bli varig, og varige balanseproblemer. Brudd på tinningbeinet og bevisstløshet er skader etter § 273, men ikke «betydelig skade» , jf. Rt. 2013 s. 1537. Dette faller derfor utenfor § 274 (2)-vurderingen. • Spørsmålet er om balanseproblemer, øresus og de konsekvensene dette har for Anne, er «betydelig skade» på hennes kropp eller helse. – Saken gjelder ulike utslag av en skade i hodet på et bestemt sted. Det er derfor uheldig bare å drøfte de ulike konsekvensene hver for seg. Hele omfanget av virkninger bør trekkes inn i vurderingen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – straffeloven § 274 (2) • Tap av syn på ett øye er i juridisk teori ansett som «betydelig skade» . Det er antatt at det samme «trolig» gjelder tap av hørselen på ett øre. • Varig øresus er mindre alvorlig enn tap av hørsel på ett øre. Annes problem er imidlertid ikke bare øresuset, men mer at hun tidvis sov svært dårlig og hadde perioder av utmattelse. Også dette må trekkes inn i vurderingen. • Det kan også vektlegges at det gjør konsekvensene for Anne større at hun måtte slutte i sin 20 % deltidsstilling, jf. Ot. prp. nr. 90 (2003 -2004) s. 409. – Balanseproblemene faller litt på siden. Kroppens balanseorgan sitter i øret, men var blitt skadet «i forbindelse med bruddet på tinningbeinet» . – Balanseproblemene er betegnet som «lette» og er isolert sett neppe en «vesentlig svekkelse av … et viktig organ» , jf. § 11, men de inngår i helhetsvurderingen. – Øresuset med påfølgende konsekvenser fremstår samlet som relativt store, og kan derfor etter § 11 lettere anses som «vesentlig svekkelse av en sans» . • Det er forsvarlig å konkludere med «betydelig skade» , men kvaliteten på drøftelsen er viktigere enn konklusjonen. Se ellers Rt. 2007 s. 1465. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – straffeloven § 274 (2) • Forutsatt at skaden er betydelig, er spørsmålet om Peders forsett var å påføre Anne en «betydelig skade» . • Det er er opplyst at han sparket henne i hodet med «full kraft» , og at et vitne beskrev det som «om han hadde sparket hardt på en fotball» . • Peder hadde hensiktsforsett mht. sparket, men neppe mht. å påføre «betydelig skade» . Spørsmålet er derfor om han hadde sannsynlighetsforsett. – «Sløret forsett» er tilstrekkelig, jf. Rt. 2011 s. 1104. Det ble i HR-2017 -717 -U lagt til grunn at en impulshandling ikke utelukker forsett. Av HR-2017 -675 -A avsnitt 24 fremgår det at det ofte kan konkluderes med hensyn til skyldform basert på en beskrivelse av den straffbare handlingen «og ut fra alminnelige erfaringssetninger» . • En handling som den Peder utfører (spark i hodet med «full kraft» ) har erfaringsmessig meget stor skaderisiko. At han «så rødt» og neppe reflekterte over risikoen, er ikke til hinder for å anse skaden som påført forsettlig. • Det bør derfor konkluderes med at Peder hadde sannsynlighetsforsett med hensyn til å påføre Anne «betydelig skade» . Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – straffeloven § 274 (2) • De som konkluderer med at skaden ikke er «betydelig» , eller at Peders forsett ikke dekker «betydelig skade» , bør ta opp § 273, jf. § 274 (1). – De som konkluder med betydelig skade og sannsynlighetsforsett når det gjelder dette, trenger derimot ikke drøfte § 273, jf. § 274 (1) subsidiært. • Når det gjelder § 273, jf. § 274 (1), hadde Peder åpenbart forsett om å skade Marte når han sparker henne med «full kraft» . Videre foreligger i det minste uaktsomhet med tanke på den betydelige skaden (gitt at betydelig skade foreligger), jf. § 274 (1) og § 24. • Men også om det objektivt sett ikke er en «betydelig skade» , må kroppsskaden anses som grov. Skadepotensialet i sparket er stort, og forholdene taler klart i Peders disfavør, jf. momentene i § 274 (1). – Frifinnelse på grunn av provokasjon er uaktuelt når saken gjelder kroppsskade og ikke kroppskrenkelse. Dessuten er uansett ikke Annes dytting av Marte ikke i nærheten av å vøre like grovt som Peders spark. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Peder Ås – straffeloven § 231 (1) «Den 1. september oppbevarte han 13 gram hasj, tenkt til eget bruk. » • § 231 rammer den som «ulovlig … oppbevarer … stoff som etter legemiddelloven § 22 er å anse som narkotika» . • Hasj er blant de stoffene som etter legemiddelloven § 22 regles som narkotika, jf. narkotikaforskriften 14. februar 2013 nr. 199. • Saken gjelder 13 gram hasj. Dette er langt flere brukerdoser (52) enn det som kan anses som «besittelse» etter legemiddelloven (og som omfattes av de mildere straffebestemmelsene i dennes § 31, jf. § 24). • I Rt. 2005 s. 1319 ble det lagt til grunn at innehav av litt over 13 gram hasj måtte anses som «oppbevaring» , og ikke «besittelse» . • Peder hatt stoffet på seg en stund, og oppbevart det forsettlig. • Alt annet enn en rask konstatering av disse forholdene er uheldig. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Anne Kirkerud – straffeloven § 271 (1) ”Den 1. september dyttet hun Marte Storetveit over ende. ” • § 271 (1) rammer «den som øver vold mot en annen person …» . • Det kan raskt fastslås at Anne «øver vold» og at det skjer med forsett. Saken kan imidlertid ikke løses på grunnlag av at hun «vedgikk straffeskyld» . • Spørsmålet er om det foreligger et frifinnelsesgrunnlag. – Bakgrunnen med telefonen gjør at noen har tatt opp om handlingen er gjort i utøvelse av nødrett (§ 17), nødverge (§ 18) eller selvtekt (§ 19). – Det er greit å gjøre dette helt kort, men det bør da helst poengteres at formålskravet i de nevnte reglene ( «for å» ) ikke er oppfylt. – Det er sinne mot Marte som ligger bak Annes handling, ikke et ønske om å redde eiendom (telefonen), forsvar (mot angrep) eller gjenopprettelse. • Det aktuelle frifinnelsesgrunnlaget er derfor reglene om provokasjon i § 271 (2) bokstav b), men også retorsjonsregelen i bokstav a) kan drøftes kort. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Anne Kirkerud – straffeloven § 271 (1) • Etter § 271 (2) bokstav b) kan en kroppskrenkelse gjøres straffri hvis «den gjengjelder en forutgående … særlig provoserende ytring» . • Spørsmålet er derfor om Martes ytringer er særlig provoserende. • I Rt. 2001 s. 1411 er det uttalt: «Utfordrende ordbruk kan ikke møtes med voldsbruk» . Dette er likevel bare et utgangspunkt. – § 271 (2) bokstav b) åpner nettopp for at utfordrende ordbruk kan møtes med (mild) vold, dersom ordbruken kan anses som «særlig provoserende» . – I 2001 -avgjørelsen ble ytringene ansett «krenkende og provoserende» . – Men de hadde ikke karakter av «Ærekrænkelse» , som etter § 228 (3) i straffeloven av 1902 (ved siden av «Legemsfornærmelse» ) var inngangsvilkåret for å anvende provokasjon som frifinnelsesgrunnlag. . Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Tiltalen mot Anne Kirkerud – straffeloven § 271 (1) • Anne «gjengjelder» ytringene, jf. Rt. 1983 s. 1268 (ludderkjennelsen). • Martes ytringer om at Anne er «ei forbanna drittkjerring» og en «jævla sjuk løgner» kan anses som «særlig provoserende» om ikke ut fra innholdet isolert sett, så i alle fall i lys av den sammenhengen/konteksten ytringene fremsettes i. – Det er forfeilet å trekke inn Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 i vurderingen. Disse bestemmelsene beskytter ikke ytringer av den typen Marte kommer med. • Når det gjelder «kan» -skjønnet, som mange overser, bør det vektlegges at Annes voldsutøvelse kom spontant, og ikke fremtrer som særlig grov. • Dette gjør at det ikke er noe misforhold mellom Annes dytt og Martes provokasjon, som er av kvalifisert art ( «særlig provoserende» ). • «Kan» -skjønnet bør derfor slå ut i Annes favør slik at hun frifinnes. – Retorsjonsregelen i § 271 (2) bokstav a) er også anvendelig ut fra en betraktning om at Peder har «gjengjeldt» Annes handling på vegne av Marte. Men det er primært provokasjonsalternativet som bør behandles. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Takk for oppmerksomheten! Lykke til på eksamen! Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo