Fakultetsoppgave JUS 4211 Strafferett innlevering 18 mars 2016

Fakultetsoppgave JUS 4211, Strafferett innlevering 18. mars 2016 Gjennomgang 14. april 2016 (14: 15 – Storsalen O 24) v/Jon Gauslaa Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" Oppgaven bli gitt til eksamen høsten 2015 (del 2) Angitt tidsbruk: 3 timer • Temaet er meget sentralt. Det er bredt behandlet i Eskeland, Strafferett, kapittel IX Skyld (både 3. og 4. utg. ), og på forelesninger. • Temaet er stort nok til at det kunne vært gitt som heldagsoppgave, men en tidsramme på tre timer gjør det viktigere å fokusere på hovedlinjer enn detaljer. – For å få uttelling over gjennomsnittet må likevel innholdet i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt belyses med eksempler og rettspraksis. – Det er også en fordel å problematisere begrepene, for eksempel påpeke at det (særlig ved følgedelikter) ofte er krevende å bevise uaktsomhet eller forsett, og at domstolene derfor ofte ser hen til ulike ytre omstendigheter rundt den aktuelle handlingen. • Å bare skrive av loven og referere fra avgjørelser i domssamlingen uten å tilføre fremstillingen et selvstendig element gir liten uttelling. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" • Mer konkret bør du beskrive to former for (bevisst og ubevisst) og to grader av uaktsomhet (vanlig/simpel og grov), fire former forsett (hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og dolus eventualis). Det bør også sies noe om hensikt som et særskilt forsettskrav ("subjektivt overskudd"). – Det er viktig å få frem hovedtrekkene i innholdet i de ulike forsettsformene og uaktsomhetsformene og -gradene, og hva som skiller dem fra hverandre. – Sensorveiledningen poengterer at det særlig er beskrivelsen av uaktsomhet og forsett som skal vektlegges ved sensuren. Omtalen av hensikt som eget forsettskrav mer er en justeringsfaktor (en naturlig følge av at det er relativt lite å si om dette). – Besvarelsen kan disponeres på ulike måter. Av de jeg rettet startet rundt 2/3 med "forsett" og 1/3 med "uaktsomhet", men uten at dette virket inn på helhetsinntrykket. – Straffeloven av 2005 trådte i kraft i fjor høst og må derfor ligge til grunn for besvarelsen. Det gir imidlertid uttelling å trekke noen linjer tilbake til 1902 -loven. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Innledning • Oppgaven trenger ingen lang innledning, men det kan poengteres at den gjelder subjektiv skyld, og at dette er ett av de fire straffbarhetsvilkårene. • Videre kan det nevnes at skyldformene er definert i straffeloven av 2005, men ikke i 1902 -loven, uten at dette er ment å endre gjeldende rett. • Det kan innledningsvis også nevnes at det følger av ordlyden i straffeloven § 21 at det som hovedregel kreves forsett: "med mindre annet er bestemt. " • Ellers kan det også sies noe kort om den videre disposisjonen av besvarelsen. • Å skrive lange og generelle gir ikke uttelling, men det kan gi et pluss å skrive kort og poengtert om at den subjektive skylden straffebudet krevet må omfatte alle de objektive momentene i gjerningsbeskrivelsen (dekningsprinsippet). Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – generelt • Uaktsomhet er definert i strl. § 23 (1): ”Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom. ” – § 23 (1) lovfester den ulovfestede aktsomhetsnormen som gjaldt før 2005 -loven. • Grensen mellom aktsomme og uaktsomme handlinger er skjønnsmessig og går ved handlinger som er så straffverdige – sett ut fra handlingssituasjonen og gjerningspersonens forutsetninger – at handlingen bør straffes. • Aktsomhetsnormens strenghet varierer fra sak til sak, men det kreves normalt mer i strafferetten enn i erstatningsretten for å anse en handling som uaktsom. – Dette er en følge av at straff anses som mer belastende enn å måtte betale erstatning. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – generelt • Aktsomhetsvurderingen er todelt. • Først tas det stilling til om kravet til forsvarlig opptreden på det aktuelle livsområdet er overtrådt (en objektiv vurdering). – Ved vurderingen kan det blant annet ha betydning om forskrifter eller normer er overtrådt, og hvor lang tid gjerningspersonen hadde til å områ seg. – Det er for eksempel forskjell på å kjøre fort på jevnt glatt føre, og på å komme fra tørr asfalt til et glatt parti av veien som ligger i skygge i en sving. • Dernest ses det hen til gjerningspersonens personlige forutsetninger (en subjektiv vurdering), blant annet hans alder og erfaring. – Det er generelt antatt at det stilles strengere krav til personer som har lang erfaring på et livsområde (f. eks. som sjåfører) enn til de som ikke har det. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – former (bevisst og ubevisst) • Det finnes to former for uaktsomhet, bevisst og ubevisst. Ved ubevisst uaktsomhet må det bevises at den objektive normen er overtrådt, og avklares om gjerningspersonen har tenkt på at grensen for tillatt risiko er overskredet. • Har han ikke det, er spørsmålet om han kan bebreides for ikke å ha tenkt seg bedre om. Er svaret bekreftende, har han opptrådt ubevisst uaktsomt. • Ubevisst uaktsomhet grenser nedad mot tilfeller der gjerningspersonen ikke er å bebreide i så stor grad at hans opptreden kan betegnes som uaktsom (dette vil typisk gjelde i tilfeller som kan betegnes som hendelige uhell). • Når det gjelder grensen oppad har ubevisst uaktsomhet, i motsetning til bevisst uaktsomhet, ingen flytende grense mot forsett. – Dette skyldes at forsett kjennetegnes av at gjerningspersonen vet hva han gjør, men ubevisst uaktsomhet kjennetegnes av at gjerningspersonen ikke er seg bevisst hvilken risiko hans eller hennes handling medfører. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – former (bevisst og ubevisst) • Om gjerningspersonen forsto at grensen for tillatt risiko var overskredet, men handlet i håp om at den straffbare følgen ikke vil inntre, er han bevisst uaktsom. • Ved bevisst uaktsomhet vurderes i liten grad egenskaper ved gjerningspersonen, men forsvarligheten av at han velger å ta en risiko han kjenner til. • Bevisst uaktsomhet grenser oppad mot forsett (dolus eventualis) og nedad mot tilfeller der risikoen er for lav til at opptredenen kan anses som uaktsom. • Det er ingen automatikk i at bevisst uaktsomhet er mer straffverdig eller grovere enn ubevisst uaktsomhet, jf. Rt. 1999 s. 874. – Graden av uaktsomhet beror på en konkret vurdering av den foreliggende risikoen og av hvor mye gjerningspersonen er å klandre for sin opptreden eller tankeløshet. – Tar en bevisst uaktsom person en relativt liten risiko, er forholdet mindre straffverdig enn når en ubevisst uaktsom person åpenbart burde innsett at risikoen var stor. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – grader (vanlig/simpel og grov) • 2005 -loven opererer med to grader av uaktsomhet. Vanlig (simpel), jf. strl. § 23 (1) og grov, jf. § 23 (2): ”svært klanderverdig”/”grunnlag for sterk bebreidelse”. • Prinsippene for å vurdere om det foreligger uaktsomhet er de samme, og påvirkes ikke av graden av uaktsomhet (vanlig/simpel eller grov). • Forskjellen mellom vanlig og grov uaktsomhet beror på graden av bebreidelse, jf. ordlyden i § 23 (2). Se også Rt. 1970 s. 1235: "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet". – 2005 -loven legger opp til en viss innskjerping av aktsomhetsnormen mht. hva som skal anses som grov uaktsomhet, men det gjenstår å se hvordan praksis blir. • Det gir uttelling å få frem at skillet mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet ikke er avgjørende for om aktsomheten er grov eller ikke, jf. Rt. 1999 s. 874. – Skillet mellom vanlig og grov uaktsomhet, kan gjerne illustreres med eksempler. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Uaktsomhet – grader • Forutsatt at straffebudet rammer uaktsomhet, er det spørsmålet om den nedre grensen for uaktsomhet er overtrådt, som avgjør om forholdet er straffbart. • Graden av uaktsomhet har betydning for straffeutmålingen, ikke forholdets straffbarhet, bortsett fra når straffebudet krever grov uaktsomhet, f. eks. § 294. • Det gir et pluss å nevne at 1902 -loven hadde en tredje uaktsomhetsgrad, culpa levissima (liten uaktsomhet: “kunne ha innsett muligheten av”), som ikke er videreført til 2005 -loven. Se likevel § 307 (“på noe punkt kan klandres”). • Det gir også et pluss å omtale § 24 om uforsettlig følge, som er et moment ved vurderingen av om et lovbrudd er grovt. – Slår noen en annen i ansiktet og en uforsettlig følge er at offeret får kraniebrudd, er den uforsettlige følgen et moment ved vurderingen av om skaden er grov. – § 24 er ingen generell videreføring av 1902 -lovens § 43, slik noen anfører. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Forsett Straffeloven § 22 definerer forsett, men endrer ikke det som gjaldt etter 1902 -loven. • Forsett innebærer – enkelt sagt - at gjerningspersonen vet hva han gjør. • Straffelovens forsettformer (hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og dolus eventualis) må beskrives og illustreres med eksempler. – Det er viktig at visshetsforsett og sannsynlighetsforsett beskrives atskilt fra hverandre. Gjøres dette, har det liten betydning om dette betegnes som én eller to forsettsformer. • § 22 (2) slår fast at forsett foreligger også når gjerningspersonen ikke visste at handlingen var ulovlig, jf. § 26 om at uaktsom rettsuvitenhet ikke fritar for straff. • Vurderingen av hva slags forsettsform som foreligger vil som regel ikke ha betydning forholdets straffbarhet, men for straffeutmålingen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Hensiktsforsett er definert i § 22 (1) bokstav a): "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud … med hensikt". • I dette ligger det at lovbryteren må ønske å bryte straffebudet. En som stikker en annen med kniv med ønske om å drepe, vil ha hensiktsforsett om drap. • Ved følgedelikter kan det være vanskelig å føre bevis for at det foreligger hensikt (med mindre det foreligger tilståelse). I disse tilfellene vil derfor ofte sannsynlighetsforsett være den praktiske forsettsformen. – For eksempel er det ikke opplagt at knivstikking vil føre til at offeret dør. Derfor vil spørsmålet i slike tilfeller ofte være om det foreligger sannsynlighetsforsett. • Ved handlingsdelikter vil derimot handlingen selv som regel gi tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at handlingen skjedde med hensikt. – Dersom A slår B hardt i ansiktet har han opplagt hensikt når det gjelder kroppskrenkelse (§ 271), men ikke nødvendigvis mht. mulige skadefølger. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Hensiktsforsett • Hensiktsforsett er den groveste formen forsett, fordi lovbryteren har onde hensikter. Hensikten styrker dermed handlingen straffverdighet. • Det er kreves ikke at gjerningspersonen må ha holdt det som overveiende sannsynlig at straffebudet vil bli overtrådt. • Men det må trekkes en grense mot det som ligger innenfor alminnelig handlefrihet og mot inadekvate følger. – Hvis A oppfordrer B om å sykle til jobb i Oslo Sentrum med sikte på at B skal bli drept i en ulykke og dette faktisk skjer, vil ikke A bli dømt for drap til tross for drapshensikt. Det er ikke tilstrekkelig sammenheng mellom hans handling og dødsfølgen. • Selv om hensikten kun er knyttet til en person, kan det også foreligge hensiktsforsett ved såkalte nødvendige sidefølger. – Tenner A på huset til B for å drepe ham og vet at B's kone og barn er i huset, vil han ha hensiktsforsett også når det gjelder disse, selv om drapsønsket er begrenset til A. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Visshetsforsett er definert i § 22 (1) bokstav b): "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud … med bevissthet om at handlingen sikkert …dekker gjerningsbeskrivelsen". • Dette vil typisk foreligge ved handlingsdelikter. Slår man noen vil det 100 % sikkert foreligge en kroppskrenkelse. Men det vil normalt også foreligge hensiktsforsett. Visshetsforsett har derfor liten betydning i denne relasjonen. • Ved følgedelikter kan ting utvikle seg annerledes enn forutsatt. Kunnskapen om følgen vil derfor ikke alltid være 100 % sikker, men ofte tilnærmet sikker. – Slår man noen hardt i hodet med en hammer er det så godt som sikkert at det ikke bare vil foreligge kroppskrenkelse (§ 271), men også kroppsskade (§ 273, jf. § 274). • Visshetsforsett som egen forsettsform ved siden av sannsynlighetsforsett, er egnet til å markere det straffverdige i at gjerningspersonen anså det som langt mer enn 50 % sannsynlig at følgen ville inntre, og derfor skjerpe straffen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Sannsynlighetsforsett Også sannsynlighetsforsett er definert i § 22 (1) bokstav b): "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud … med bevissthet om at handlingen … mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen”. • Sannsynlighetsforsett er praktisk ved følgedelikter, og foreligger når gjerningspersonen har ansett det som mer enn 50 % sannsynlig at følgen vil inntre. – I Rt. 1991 s. 600 (Skoheroin) er ”overveiende sannsynlig” brukt om kravet til sannsynlighetsforsett. I dette ligger det nettopp et krav om overvekt av sannsynlighet. • Det følger av rettspraksis, jf. Rt. 2011 s. 1104 at “en sløret – noe uklar – oppfatning om sannsynlighetsovervekt” vil være tilstrekkelig. – Det er ofte vanskelig å føre bevis for hva gjerningspersonen tenkte. "Sløret forsett" innebærer at det ofte ikke kreves så mye for å før bevis for sannsynlighetsforsett. – Vurderingen foretas på grunnlag av hva som er normalkonsekvensen av handlingen. Om A slår B i hodet med en jernstang vil det som regel foreligge sannsynlighetsforsett med hensyn til skadefølgen. Skade er den normale konsekvensen av handlingen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Eventuelt forsett (dolus eventualis) § 22 (1) bokstav c) definerer eventuelt forsett: "… når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud [og] holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet". • Bestemmelsen lovfester den ene varianten av eventuelt forsett (dolus eventualis )– den positive innvilgelsesteorien. – Den andre varianten, den hypotetiske innvilgelsesteorien, er ikke akseptert som forsettsform i norsk rett (men er det blant annet i svensk rett). – Den hypotetiske innvilgelsesteorien ble avvist av Høyesterett i Rt. 1991 s. 600 og er ikke lovfestet i 2005 -loven. Det er derfor unødvendig å omtale den nærmere. • Jeg nevner likevel her at mens den positive innvilgelsesteorien spør etter hvilket standpunkt gjerningspersonen har tatt ("velger å handle") med hensyn til den straffbare følgen, spør den hypotetiske etter hvilket standpunkt gjerningspersonen ville ha tatt, dersom han (etter en hypotetisk vurdering) hadde tenkt på den straffbare følgen. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Eventuelt forsett (dolus eventualis) • Den forsettsformen som er lovfestet i § 22 (1) bokstav c) – den positive innvilgelsesteorien – innebærer at forsett kan foreligge også når gjerningspersonen anså det mindre enn 50 % sannsynlig at straffebudet vil bli oppfylt. • Forutsetningen er at gjerningspersonen på handlingstidspunktet holdt det som mulig at handlingen oppfylte/ville oppfylle gjerningsinnholdet i straffebudet. • I tillegg må han ha ”tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om den følge straffebudet beskriver, skulle inntre”, jf. Rt. 1980 s. 979. • Gjerningsmannen må med andre ord ha vurdert den mulige følgen og tatt et positivt/uttrykkelig valg ("positiv innvilgelse") om å forta handlingen uansett. Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Eventuelt forsett (dolus eventualis) • Har gjerningspersonen ansett det mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, men ikke positivt tatt et standpunkt om å gjennomføre handlingen uansett, foreligger ikke forsett, men bare bevisst uaktsomhet. – I slike tilfeller mangler en positiv innvilgelse av følgen. Skillet mellom dolus eventualis og bevisst uaktsomhet er belyst i Rt. 1991 s. 600. Se også Rt. 2004 s. 1769. – Dolus eventualis/positiv innvilgelse er ansett særlig aktuelt når gjerningspersonen tror han smugler en mildere form for narkotika, men holder det mulig at det kan dreie seg om sterkere stoffer, og bestemmer seg for å gjennomføre smuglingen uansett. – Forsettsformen er ellers ikke så praktisk. Det er vanskelig å bevise at det foreligger en positiv innvilgelse, men den kan være aktuell også i andre saker. – Se Rt. 1991 s. 741: "Videre vil overtredelsen være forsettlig - ut fra den såkalte positive innvilgelseslære - dersom A innså muligheten av skatteplikt og bestemte seg for å fortie banksertifikatene i selvangivelsene uansett om skatteplikt skulle foreligge". Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Hensikt (subjektivt overskudd) I tillegg til å omtale hensiktsforsett, bør det slik oppgaven er formulert også sies noe kort om hensikt som et særskilt forsettskrav i straffeloven. • Enkelte straffebud krever at gjerningspersonen må ha en bestemt hensikt med handlingen (såkalt subjektivt overskudd). – Som eksempler kan nevnes § 191 a: anskaffelse av skytevåpen, sprengstoff ol. ”i den hensikt å begå en straffbar handling”, § 131: ”terrorhensikt” og § 101 (1): “hensikt om å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eler religiøs gruppe” (folkemord). • Formålet må ha vært å oppnå den angitte følgen, men det kreves ikke at hensikten faktisk er oppnådd for at handlingen skal være fullbyrdet. • Krav om særskilt hensikt, utelukker forsettsformene i § 22 bokstav b) og c). – Hensikt som eget forskriftskrav var viktigere i 1902 -loven der bl. a. bestemmelsene om tyveri og underslag krevde hensikt om uberettiget vinning (vinnings hensikt). I 2005 loven er dette erstattet av et krav om "forsett om uberettiget vinning". Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Takk for oppmerksomheten! Lykke til på eksamen! Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo