En innfring i noen av de viktigste stilarteneepokene

En innføring i noen av de viktigste stilartene/epokene i kunsthistorien.

Renessansen Det er trolig ingen annen periode i kunstens historie som kan skryte av den samme overflod av triumfer og høydepunkter som renessansen. Listen av store malere er lang, la meg bare nevne noen: Masaccio, Leonardo, Michelangelo, Botticelli, Rafael, Giovanni Bellini, Piero della Francesca. Alle disse tilhører Italia. Renessansebegrepet blir vanligvis brukt om det som skjedde der, men det kan også utvides til å gjelde det som skjedde nord for alpene, blant annet i Flandern (Nederland) Stilen er forskjellig, men det er fellestrekk: Begge steder vendte man seg mot virkeligheten. Representanter for renessansen utenfor Italia er Van Eyckbrødrene, Dürer, Holbein og Cranach.

Ruiner fra oldtiden Diskokasteren. Laget av den kjente skulptøren Myron var en av de mest kjente greske skulptørene som levde i det gamle Hellas. Sentralt står menneskenes begeistring for antikken. Man så på antikken som en epoke hvor menneskets skaperkraft sto i sentrum, hvor kreativiteten fikk utløp. Gjennom litteratur og studier av antikke etterlevninger, dannet renessansemenneskene seg et bilde av antikken, og det bildet ville de gjenskape. Antikken var rett og slett en gedigen inspirasjonskilde.

Det er vanlig å dele renessansen i tre perioder: Ungrenessansen (ca. 14001500), høyrenessansen (ca. 1500 -1550) og manierismen (ca. 1550 -1600). Det som ble viktig i renessansen, var å avbilde virkeligheten som den faktisk var. Tidligere hadde man skapt visjoner, bilder med sterkt preg av himmel, det hinsidige, noe overjordisk. Man gikk nå over til å prøve å framstille verden realistisk, eller sagt på en annen måte, lage en illusjon av virkeligheten. De tre fasene er forskjellige stadier i utviklingen mot å kunne beskrive virkeligheten slik den faktisk er. Det var den italienske renessanse arkitekten Brunelleschi som oppfant sentralperspektivet Piero della Francesc var en av mange renessanse malere som begynte å brukte sentralperspektivet i sine maleri.

Ungrenessansens kunstnere la vekt på å utforske naturlovene som mennesket er underlagt, og det gjorde de for å kunne fremstille menneskekroppen mest mulig korrekt. Høyrenessansens kunstnere gikk videre, og ville i større grad skildre menneskets følelser. Manierismen er en reaksjon på renessansebildet. Man hadde tidligere vært veldig opptatt av skjønnhet og harmoni, men uro i tiden førte til at bildene fikk et konfliktfylt, dramatisk uttrykk. En fullstendig korrekt gjengivelse av virkeligheten var ikke lenger målet, istedet la man vekt på det humanistiske, det psykologiske. Anatomiske studier av Leonardo da vinci

En meget viktig nyvinning i renessansen er sentralperspektiv, oppfunnet av Brunelleschi. Ved hjelp av matematiske metoder, som er typisk for renessansen, fikk man til en perspektiveffekt som ga tilskueren et sug i magen. Renessanseepoken er veldig sterkt opptatt av mennesket. Man studerte anatomi, hvordan menneskekroppen er oppbygd, for å kunne gjenta det i maleriet og skape realistiske skulpturer. Med oppdagelsen av perspektivet, ble det viktig å framstille mennesket realistisk i et bilderom. Kroppen er tre-dimensjonal, og det krever mye øving og kunnskaper for å klare å male et realistisk menneske som hører hjemme i sine bildeomgivelser. Karakteristisk for renessansekunsten er dens strenge komposisjon. Skjønnhet ble definert som en helhet hvor alle delene i bildet sto i bestemte proporsjonalitetsforhold til hverandre. Matematikk og geometri spilte en viktig rolle.

Michelangelo var svært opptatt av å skildre følelser og dramatikk. Men komposisjonen i maleriene hans består alikevel av harmoni og balanse Bildet heter ”Dommedag” og er malt med temperafarger.

Et viktig trekk ved renessansen er kunstnerens nye rolle. I middelalderen hadde han blitt sett på som en simpel håndverker, og han signerte aldri bildene sine. I renessansen kom derimot kunstneren fram i lyset. Grunnen til det er først og fremst at man ut fra skrifter fra antikken, så hvordan datidens samfunn hadde respekt for kunstnerne. Og siden antikken var et ideal, et eksempel til etterfølgelse for renessansesamfunnet, forandret kunstnerens rolle seg. Han fikk kreative utfordringer, for antikkens kunstner ble forventet å skape nye stiler og variasjoner over kjente motiver. Den samme rollen fikk nå renessansekunstneren tildelt, man forventet kreativitet. Han begynte å signere bildene sine, og nøt langt større respekt i samfunnet.

Den tekniske utviklingen satte sitt positive preg på maleriet. Oljemaling ble oppfunnet, oljefargene var mer stabile enn tempera, de var enklere å lage, og hadde klarere, bedre farger. De gjorde det lettere å male realistiske bilder. Man gikk over fra treplate til lerret å male på, noe som reduserte utgiftene ved et maleri, og gjorde de lettere å ta med seg. Rødt kritt og pastellfarger ble innført, noe som ga kunstnerne et større arsenal Et av de mest kjente oljemaleriene fra renessansen er uten tvil ”Monalisa”, malt av Leonardo Da Vinci. Han oppfant en ny teknikk innen maling da han malte dette bildet, nemlig sufmato teknikken. Dette gjorde at konturene ble visket ut, og menneskene så mer realistisk ut. Han ”tegnet” ikke lengre med penselen.

Selvportrett av Leonardo Da Vinci. En av kunsthistoriens største geni. Jomfruen og barnet med St. Anne – Leonardo Da Vinci

Den tyske renessanse maleren Albrecht Durer blir regnet som en av datidens beste tegnere, hans sans for detaljer og korrekt gjengivelse var helt utenom det vanlige.

Hans Holbein var en annen tysk renessanse maler som ble kjent for sin evne til å gjenskapevirkeligheten. Dette portrettet viser hvor teknisk dyktig Holbein var. Maleriet ble malt med oljefarger, som bidrog sterkt til at det ble lettere å male mer naturalistiske.

Romantikken (1770 til 1830) Casper David Friedrich

Kjernen i romantikken er følelser og drømmer, istedenfor fornuft. Lengsel er nøkkelordet for romantikerens grunnholdning. En sann romantiker ble en som søkte bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden eller verden slik den fortonte seg i fantasi, drømmer eller eventyr. Denne lengselen kunne være svært sentimental. Fordi Romantikkens typiske higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, var den romantiske livsinnstillingen generelt preget av en underliggende tristhetsfølelse. Man lengtet etter den ekte og uberørte naturen. Og den befant seg langt borte fra det romantikerne så på som den industrielle revolusjonens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtidskritisk. I de tilfeller den fremhevet samfunnsstrukturer var det alltid samfunn i tidligere tider. Middelalderen ble av romantikerne gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie.

Adolf Tidemand og Hans Gude Kunstnerne forsøkte å styrke den nasjonale selvfølelsen ved å finne frem til den norske identiteten og kulturarven. Hva var vel mer norsk enn bondesamfunnet og den storslåtte norske naturen? Ettersom romantikken utviklet seg oppsto det noe som på flere vis var en avart, nemlig nasjonalromantikken. I Norge hadde man egentlig bare spredte tilløp til romantikk før 1830, og denne ble da i stor grad overskygget av nasjonalromantikken. Grunnen til at nasjonalromantikken sto sterkt i Norge var særlig misnøyen med unionen med Danmark. Man ønsket et eget norsk selvstyre, egen norsk grunnlov og løsrivelse fra unionen.

Adolf Tidemand og Hans Gude Adolf Tidemand Hans Gude

Hans Gude

Adolf Tidemand

Hans Gude Gainsborough

Det erkeromantiske perspektivet på tilværelsen var at virkeligheten ikke er noe håndgripelig som kan måles i objektiv forstand. Det viktige er hvordan verden fremstår i menneskets tanker og følelsesliv. For romantikeren betyr den emosjonelle opplevelsen mer enn selve det objektet opplevelsen knytter seg til. En dunkel skog en måneskinnsnatt ble altså interessant på grunn av de følelser bildet av den vekket i mennesker. At dette bildet objektivt sett ikke var annet enn en samling av grantrær, var følgelig helt uvesentlig. Casper David Friedrich

Gainsborough Casper David Friedrich

Delacroix Romantikerne var begeistret for det fremmede og eksotiske, ofte også det groteske. Romantikerne hadde gjerne også et nasjonalromantisk syn på det landet de kom fra. Alt som kunne knyttes til landet eller folkets historie ble ansett som verdifullt og noe å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, forstått synonymt med bondekulturen, mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen.

Delacroix

William Turner Maleriene var storslåtte, menneskene i bildene var ofte små, slik at man virkelig fikk et inntrykk av hvor fantastisk naturen var. Man la vekt på at lyset skulle komme innenfra og spre seg utover. I norge malte man ofte bondegårder og bønder i bunader for å fremelske det nasjonalistiske. Kunstnerene gikk ut i naturen laget skisser som de tok hjem og bearbeidet ofte overdrev de, slik at naturen skulle se mer storslått ut.

William Turner

Impresjonismen (fra ca 1863 - ca 1900) Claude Monet - vanlilljer

Claude Monet – soloppgang 1872 Impresjonismen var en retning i kunsten på 1800 -tallet, og startet som en løs samling av Parisbaserte malere som stilte ut sammen fra 1860 -årene. Bevegelsen fikk sitt navn etter Claude Monets maleri Impression, soleil levant fra 1872, etter at kritikeren Louis Leroy i en satirisk kritikk av blant annet dette maleriet brukte betegnelsen «impresjonisme» i en nedlatende betydning.

Pierre Auguste Renoir – Monet maleri sin hage I utgangspunktet var de impresjonistiske malerne i sterk opposisjon til den dominerende og akademiske salongkunsten, som var underlagt strenge regler og definerte motiver. Karakteristisk for de impresjonistiske malerne er tydelige penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner, hverdagslige motiver gjerne sett fra uvanlige vinkler, og fremfor alt en ambisjon om å fange det skiftende lyset i alle dets ulike fasetter. For impresjonistene ble det en ideologisk føring å gå ut av atelierene og arbeide i friluft, for å konfrontere naturen mest mulig impulsivt og direkte.

Claude Monet

Claude Monet - Camillie Claude Monet

Impresjonistene mente at det var de som malte mest naturalistisk. De hadde en vitenskaplig måte å male på. De tok utgangspunkt i hvordan de fysiske lovene virket i forhold til lys å skygge. Skulle man male et fjes i fullt sollys, ville man nesten ikke se volum og egenskygge, fjeset ville bli helt lyst. Kunstnerene brukte ofte bare primærfargene. Rødt, blått og gult. Disse blandet de sammen slik at når man betraktet bildet på avstand så det ut som mange farger. Pierre Auguste Renoir

Pierre Auguste Renoir

Pierre Auguste Renoir

Mange av kunstnerene fra denne perioden ble veldig inspirert av japanske silketrykk og linosnitt. De lyse lette fargene og den klare referansen til hverdagslivet stod sentralt i japanske trykkene. På 1800 tallet kom fotografiet, fotografiet skulle vise seg å være med på å gjøre impresjonistenes måte å male på, godtatt. Fotograferingen minnet mye om hvordan impresjonistene malte. Bildeutsnittene var mer tilfeldig og motivene var som oftes av bylivet, bygninger og gater. En beskrivelse av samfunnet.

Edgar Degas

Edgar Degas

Pissaro

Pissaro

Ekspresjonismen (1890 – ca 1940) Er en kunstretning som begynte på slutten av 1800 -tallet. På engelsk betyr ekspresjonisme «to express» å uttrykke, og det var nettopp dette disse kunstnerne ville. De ønsket å uttrykke det de følte og opplevde! Ekspresjonisme er en av de vanskeligste stilretningene å bedømme. Et bilde kan være fint for noen men andre igjen skjønner ikke hvorfor akkurat det maleriet var så spesielt. Men det finnes noen kriterier som man kan se på når man vurderer et ekspresjonistisk bilde: • Fargebruk - hvordan er fargene brukt sammen, er de behagelige eller ubehagelige, er de en blanding, eller er det fullstendig kræsj er det brukt mange eller få farger. • Komposisjon - blir en kald farge oppveiet av en varm farge, er det balanse i bilde eller er det spenning, eller begge deler. Er maleriet et rotete bygget opp eller er det system i elementene. • Nonfigurativ eller figurativt – Består bildet bare av farger, eller består det av figurer. Er det lett å se figurene eller er de diffuse.

Paul Klee Kandinsky

Paul Klee

Nå som fotografiet var oppfunnet, var ikke kunstnerne lenger opptatt av å male «virkeligheten» -de mente det kunne fotografiapparatet ta seg av. Ekspresjonistene ville heller male det de selv tenkte og følte. Male bilder av sine egne følelser, tanker og reaksjoner. Emil Nolde

For å få til dette brukte de ofte sterke farger og grove penselstrøk. Fargene i bildene trengte heller ikke være slik som de var i virkeligheten. De kunne gjerne male himmelen rød, sjøen gul eller ansikter blå, hvis dette fikk frem de følelsene de ønsket å uttrykke. Fargene får dermed en symbolsk betydning. Disse malerne blir derfor også kalt symbolister. Kirchner Franz Marc

Ekspresjonistene forenklet de malte, og bildene deres har derfor ofte lite detaljer. Lys og skygge benyttet de seg også lite av, men malte heller flater med ren farge opp mot hverandre, gjerne med en konturlinje mellom. Kandinsky Emil Nolde

De kunstnerne som gjerne kalles for grunnleggerne av denne maleretningen, er den nederlandske maleren Vincent Van Gogh, og den norske Edvard Munch. Andre sentrale kunstnere i denne perioden er Henri Matisse og Paul Gauguin. Munch - Madonna Munch - skrik

Munch – kveld på Karl Johan

Munch – kvinnen fra havet

Franz Marc

Emil Nolde

Kandinsky

Som en egen kunstnerisk retning assosieres ekspresjonisme først og fremst med Tyskland i årene mellom ca. 1900 og 1940. Kunstnergrupper som Die Brücke og Blaue Reiter blir ansett som de mest fremstående representantene for den tyske ekspresjonismen. Det var Wassily Kandinsky og Franz Marc som grunnla denne bevegelsen. Vincent Van Gogh

Henri Matisse

Henri Matisse