Den arabiske verden etter 1920 Ideologisk forspill fr

Den arabiske verden etter 1920

Ideologisk forspill før 1914 l Islamsk oppvåkning: Jamal al-Din al-Afghani 1839 -1897 Muhammad Abduh 1849 -1905 l Arabisk (proto-)nasjonalisme l Annen generasjon: sekularister og proto-islamister

1900 -tallet: Jordeiere mot radikale offiserer Malcolm Yapp om 1900 -tallet: l Years of the notables Store jordeiere dominerte politikken l Years of revolution Utdanningseliten tar makta, gjennomfører omfattende reformer l Post-1980: Years of. . . ?

1920 -45: Nasjonalisme og selvstendighetsstrid

Anthony Smith om nasjonalisme Framvekst av moderne intervensjonsstat øker viktigheten av posisjoner i administrasjon som karrierevei og som kanal for innflytelse • Skjerper konkurransen: i flernasjonal stat uro blant grupper som føler seg forfordelt • Utvikling av grupper for solidaritet og kollektiv handling på basis av felles opplevd identitet a) protonasjonalisme: kulturell stolthet, krav om autonomi b) utviklet nasjonalisme: krav om løsrivelse, selvstendig stat •

Smith i den arabiske verden Ulike typer nasjonalisme: l Qawm (folk, etnisk gruppe) Den fruktbare halvmåne l Watan (land, territorium) Egypt, Algerie l Umma (fellesskap: ofte om fellesskapet av verdens muslimer) Egypt, Algerie

Motstandsideologi i mellomkrigstida l Osmanske provinser under mandatstyre: arabisk nasjonalisme Ideologiske sentra: Bagdad og Damaskus Michel Aflaq og Ba’th: Én arabisk stat fra Atlanterhavet til Zagrosfjellene l Nord-Afrika: lokal nasjonalisme og islam l Den arabiske halvøy: lite utvikling av moderne politiske former

Sati’ al-Husri (1879 -1967) l Formet arabisk nasjonalisme som doktrine l 1920 -1960: sentral i utforming av utdannings- og kulturpolitikk i Irak, Syria og Den arabiske liga: nasjonsbygging i sentrum l al-umma al-arabiya – den arabiske nasjon ”Ethvert arabisktalende folk er et arabisk folk. Ethvert individ som tilhører et av disse arabisktalende folk er en araber. … Han er en araber uavhengig av sine egne ønsker. ”

Politisk lederskap i mellomkrigstida Jordeierne dominerer uavhengighetsbevegelsene l Ny tendens fra 1930 -tallet: moderne utdanningselite konstituerer seg som egen politisk kraft Tre konkurrerende tendenser med liknende sosialt program: - islamisme - radikal nasjonalisme - sosialisme/kommunisme l Hasan al-Banna 1906 -49

Politisk uavhengighet l l l l l Marokko 1956 Algerie 1962 Tunisia 1956 Libya 1951 Egypt 1922/36 Syria 1946 Libanon 1943 (Trans)jordan 1946 Irak 1932 l l l l Kuwait 1961 Bahrain 1971 Qatar 1971 FAE 1971 Oman (1651) Saudi-Arabia (1932) Jemen (1990) ”Arabiske liga” 1945

1945 -70: Radikale nasjonalister tar over

Radikale militærkupp: ”revolusjoner” l Egypt 1952 l Syria 1951/1958/1963 l Irak 1958/1963/1968 l Jemen 1962 Gamal Abd al-Nasir president i Egypt l Libya 1969 1954 -1970 l (Sudan 1971) l Samme type styre etablert i Algerie ved uavhengigheten 1962

De radikales reformer: ”arabisk sosialisme” l l l l Republikk Jordreform Industrialisering (ISI) ”Velferdsstat”: helse, utdanning, sysselsetting, subsidierte basisvarer Statlig eierskap, statlig planlegging Sekularisering Arabisk enhet (arabisk nasjonalisme får fotfeste i Nord. Afrika og til dels på den arabiske halvøy) Anti-imperialisme og alliansefrihet

Problemer og motkrefter l Bred folkelig støtte for reformer, men styret basert på militærmakt, ikke deltakelse l Ineffektivitet og stagnasjon i økonomien etter tidlige suksesser, kapitalmangel l Konservativ motfront Saudi-Arabia, Marokko, Jordan: ”Islam mot gudløs sosialisme” l Konfrontasjon med Israel og med USA

1970 -: ”Stabilitetens pris”

1967 - de radikales Waterloo l Israel angriper Jordan, Syria, Egypt utraderer motstanderne på 6 dager okkuperer Vestbredden, Sinai, Gaza, Golan-høydene l Den arabiske verden demoralisert: illusjonen om arabisk styrke og enhet brast

Endringer post-67 l Styrkeforskyvning til fordel for oljelandene, især Saudi-Arabia l Ideologisk skifte hos herskerne: fra arabisk sosialisme til infitah l Ideologisk skifte i folket: fra nasjon til religion

Stabilitet uten legitimitet l Regimene tømt for ideologisk retning l Styrer ved rå makt og klientelisme l I økonomien: det verste av to verdener Fra sosialismen: statlig dominans og byråkrati men uten fokus på rettferd og utvikling Fra kapitalismen: økte skiller mellom rike og fattige men uten effektivitet og reell konkurranse l Resultat: et system gjennomsyret av korrupsjon

Økt samhold blant lederne, økt distanse til folket l Monarkier og republikker konvergerer i internasjonale allianser og i styreform President-dynastier: Assad (og Mubarak? ) Hafiz al-Asad president Syria 1971 -2000 l Folkelige Bashar al-Asad president Syria 2000 - motkrefter og protest: islamistenes frammarsj

Hvor død er den arabiske nasjonalismen?